Det lange, uventede eksilet i Norge til Mohamed Jabaly, en innfødt i Gaza by, utgjør en attraktiv seriokomisk avledning fra de alvorlige aktuelle hendelsene i hjemlandet hans.

Det er ikke akkurat mange feel-good-historier som kommer ut av Gaza i disse dager, noe som gjør «It’s a Wonderful Life» til noe av en anomali. Selv om knipen som er avbildet – den palestinske filmskaperen Mohamed Jabalys lange, uforutsette eksil på grunn av grensestenginger og politiske endringer – neppe er optimistisk i store trekk, insisterer hans sprudlende personlighet på å fremheve humoren og varmen. Så denne kronikken om et månedslangt besøk i Norge som strakte seg over syv år ender opp med å bli en inkongruent sjarmerende fotnote i en mye større, stadig eskalerende konflikt. Jabalys dokumentasjon vil appellere til programmerere som leter etter noe som berører kjerneproblemene hans uten å være «splittende». På samme måte virker denne sympatiske førstepersonsdokumentaren nesten for ustøtende upolitisk for dette hektiske øyeblikket.

Den krusethårede Jabaly, som tydeligvis ikke har noen betenkeligheter med å være sitt eget kameraobjekt, introduseres og sier: «Det var ingen filmskole i Gaza. …jeg måtte lære ved å gjøre. Tiltrukket av dette mediet fra en tidlig alder, underviste han i film og video ved et mediesenter i Gaza i en alder av 21. I 2013 introduserte en vennskapsbyutveksling ham for Hermann Greuel fra Nordisk ungdomsfilmfestival, som deretter inviterte ham til å besøke Tromsø som gjestepedagog. Han reiser til forskjellige byer i Nord-Norge, forteller om arbeidet sitt i Gaza og blir overrasket over ting som er helt fremmede for ham: ekstrem kulde, gå på is, gå på ski, nordlyset. Det er et hyggelig opphold.

Dessverre, mens Mohamed nyter sin første smak av Europa, har ting der hjemme tatt en vending. Egypts Rafah-grenseovergang, «den eneste porten mellom palestinere og resten av verden», har lenge vært problematisk og ofte stengt. Men nå ser det ut til å stenge for godt, med mindre hovedpersonen vår kommer tilbake.

Hermann og kona Martha lar ham gjerne være under tak, men hvor lenge dette vil være mulig er en annen sak. Turistvisumet hans utløper; siden hans nasjonalitet ikke er anerkjent av den norske regjeringen, er han klassifisert som en «statsløs person»; søknaden om kunstneropphold kompliseres av fravær av filmskolebevis. Dette til tross for at han snart skal bli en prisvinnende regissør – han bruker tiden sin her til å redigere opptak fra en tidligere jobb som akuttmedisinsk frivillig da Gaza var under missilskyting til spillefilmen «Ambulance» fra 2017, som vunnet festivalpriser. .

Jabaly ser ut til å være godt likt i Tromsø og utover, med sin situasjon dekket av lokale medier, mens kollegene protesterer mot hans byråkratiske mishandling. Men dybden av ethvert nyopprettet forhold går umålt i en film som foretrekker å fokusere utelukkende på vår eldgamle, sympatiske hovedpersons forsøk på å vende hjem og/eller bli værende. (Han har ingen annen plan, selv om han på et tidspunkt for en kort stund blir kjørt til London, og alternativene i Norge har midlertidig utløpt.) Fortellingen hans presenteres som et brev til hans sårt savnede mor. Likevel har vi lite informasjon om familien og vennene som er igjen, til tross for hjemmefilmer og andre minner spredt overalt.

Senere endrer omstendighetene seg igjen. Regissøren får til slutt lov til å returnere til Gaza by – selv om han allerede har bestemt seg for at han vil følge de akademiske og profesjonelle veiene som er åpne for ham i hans skandinaviske «andre hjem». Kanskje ikke overraskende, men også irriterende, blir denne mye forsinkede hjemkomsten ytterligere forsinket av lange timer med internering og offisielle avhør, noe som provoserer de eneste uttrykkene for raseri vi ser fra Jabaly. Det er nesten det eneste øyeblikket her, bortsett fra noen få bilder i «Ambulance», hvor de bitre realitetene til palestinsk identitet bringes i forgrunnen.

Mangelen på vektingsmateriale og kontekstualisering gjør «Life Is Beautiful» litt overfladisk – selv når den stressende usikkerheten rundt statusen til slutt vekker depresjon, graver ikke Jabalys film dypt nok til å være så kraftig som den er. Selvfølgelig kan han ganske enkelt være en eksepsjonelt tilpasningsdyktig person, like tilpasset som noen andre til omstendigheter som kan traumatisere en annen. Han er absolutt attraktiv, selv om man etter en stund kunne ønske at filmen hans handlet mindre om glede og mer om større innsikt.

Vær så snill, det er det imidlertid med dagbokelementene til et håndholdt kamera eller Zoom-anrop balansert av noen virkelig fine utsikter over Nord-Norges spektakulære landskap og himmel. Temperaturene ute kan være arktiske, men det innbydende indre temperamentet som beskrevet av en fremmed strandet her er rett og slett toasty.