På den tiden var det et av de vanskeligste og vakreste stedene å komme til i Norge. Å komme til Kjeåsen krevde en farefull to timers klatring, med taustiger og taubroer over et isglattet landskap. Det var en gang opptil 13 barn i Kjeåsen, og deres daglige skolependling i Simadal var en farlig fire timers tur-retur. Adkomsten var så vanskelig at det tok 30 år å oppføre en av bygningene som fortsatt sto i Kjeåsen på slutten av 1800-tallet, da forsyninger måtte fraktes opp den farlige fjellstien på byggherrenes rygg.

Å bo der etter eget valg, avskåret fra verden, må ha vært en bevisst handling av flukt eller ensomhet. Fra der jeg er nede, der Kjeåsen bare er et navn på et veiskilt, er det umulig å forestille seg. Det er faktisk lett å lure på om Kjeåsen finnes.

Det er mange teorier om de første menneskene som slo seg ned her. — Det første er at han var en soldat som deserterte den svenske hæren, sier Heidi Kvamsdal, fotograf, lokalhistoriker og eidfjording. «En annen teori er at de første forsøkte å unnslippe Svartedauden [in the 14th Century]». I ettertid sa Kvamsdal at folk forlot Kjeåsen i mer enn 150 år. Men «vi vet at det har vært fast bosetting der siden begynnelsen av 1500-tallet.»

Nyheter om Kjeåsen nådde først en fascinert omverden på 1950-tallet da den svenske forfatteren Bror Ekström besøkte og skrev en bok med tittelen Folket på Kjeåsen (Folket på Kjeåsen). Boken fortalte historien om et bondesamfunn, unikt og lite, en verden for seg selv; fjellfamilier avskåret fra omverdenen, men overlever fortsatt elementene. Det var en historie som sammenstilte utilgjengelighet med mirakuløs skjønnhet. Og deres historier om isolasjon og motstandskraft fanget den offentlige fantasien.