Et ektepar fra Dumfries styrker båndene mellom byen og Norge i dag på to viktige arrangementer i Edinburgh som markerer den norske nasjonaldagen.
Michael og Beverley Thom, som har blitt historikere av forbindelsene knyttet mellom Dumfries og den nordiske nasjonen siden utbruddet av andre verdenskrig for 84 år siden, fikk æren av å bli med i Commonwealth War Graves Commission og den norske konsulen i hovedstaden for et minnesmerke seremoni ved graven til en norsk soldat som falt i aksjon under andre verdenskrig.
Deretter skal de se den norske nasjonaldagsparaden, fra Royal Mile til Princes Street Gardens, før de avslutter dagen på det norske konsulatet.
Paret spilte en viktig rolle i organiseringen i september i fjor av monumentet Norsk vennskapsstein, som står på gresset ved foten av Devorgilla-broen på Whitesands.
Det var ideen til medlemmer av Scottish Norwegian Connection – som opprettet foreningen i 2017 for å opprettholde og fremme koblingen mellom Dumfries og Norge – og 35 av dem kom i bunad til avdukingen og andre arrangementer.
Den 1,5 tonn tunge steinen kom fra et steinbrudd i Sandefjord og ble fraktet med sjø og vei. Før de dro til Edinburgh, sørget paret for at det norske flagget igjen vaier i Dumfries ved minnesmerket.
Michael sa: «17. mai er den norske nasjonaldagen, som feires varmt av nordmenn over hele verden.
En helligdag står på agendaen, og hver landsby, by og kommune i landet holder parader for å feire sin frihet og livsstil.
– Over hele landet viftes millioner av norske flagg entusiastisk av menn, kvinner og barn i bunad. Litt som en nasjonal versjon av Guid Nychburris her i Dumfries.
«Den norske vennskapssteinen, som ble avduket i fjor, er en påminnelse om at Dumfries var med på å hjelpe Norge til å bli det det er i dag.
«Det er derfor bare passende at vi sammen med den norske kongen og hans folk feirer deres nasjonaldag og heiser våre flagg til deres ære. »
Under andre verdenskrig invaderte tyskerne Norge i 1940. Landet ble raskt overkjørt og mange norske soldater trakk seg tilbake med de britiske troppene som kjempet der; andre var til sjøs og henvendte seg til Skottland for å få hjelp fordi de ikke kunne reise hjem.
Rundt 300 nordmenn, inkludert militært personell, sivile og hvalfangere, ankom Dumfries det året og slo seg ned ved Rosefield Mills, ved bredden av elven Nith, først som et bosted, deretter som et arbeidssted.
Dumfries ble et tilfluktssted for dem og de satte sitt preg på byen. En av bygningene i High Street ble Norges Hus, som var hovedkvarteret og kultursenteret til de eksilnordmenn.
De besøkte flere kirker i byen, men det var Troqueer kirke som hadde sterkest tilknytning til krigsgravene på kirkegården. Den har også en døpefont i sølv fra norske flyktninger «som takk» med inskripsjonen: «Da vi ble forvist fra vårt eget land, fant vi fred og styrke i dette Guds hus. »
Den norske hæren i eksil gjennomførte også militærtrening i byen, og i 1941 var det over 1000 tjenestemenn, noe som tillot brakker å bli bygget ved Carronbridge.
Etter krigen var båndene mellom Norge og Dumfries fortsatt sterke. I oktober 1962 besøkte kong Olav V Dumfries og fikk byens frihet.
«Typisk zombieaholic. Generell twitterfanatiker. Matfanatiker. Gamer. Unapologetisk analytiker.»