Hver komité følger en bestemt statlig avdeling for å hjelpe til med å gjennomgå den, holde den ansvarlig og lage en rapport og anbefalinger.

Jeg sitter i Commission for Constitutional Affairs of Public Administration (PACAC).

Komiteen er tverrpolitisk med seks konservative parlamentsmedlemmer, fire Labour- og en SNP-parlamentsmedlem.

Tradisjonelt er disse komiteene mindre partipolitiske og mer kollegiale – parlamentsmedlemmer jobber sammen for å sikre godt styresett.

Dette er absolutt tilfelle med utvalget jeg sitter i nå.

I tillegg til å stille myndighetene til ansvar, gjennomfører vi undersøkelser og skriver rapporter. En gang handler rapporten vi nå er involvert i om internasjonale handelsavtaler og traktater.

På grunn av vårt medlemskap i EU har vi som land ikke ført handelsforhandlinger på snart 40 år.

Nå som vi er borte har vi overført mange traktater med en rekke land som er i en veldig lik form som de hadde med EU, men over tid vil vi inngå mer komplekse og involverte traktater – for eksempel den australske handelen avtale som for tiden går gjennom parlamentet.

Traktater er en ekstremt viktig del av våre konstitusjonelle saker, da de vil innebære forpliktelser, ansvar og fordeler for vår nasjon.

Vårt utvalg så på hvordan traktater forhandles og deretter inngås, men spesielt på demokratisk ansvarlighet.

Hvem bør være ansvarlig for å utarbeide og signere traktater? Skal det være regjeringen? Eller parlamentet som helhet?

Vårt utvalg så på hva andre land gjør. Et land av særlig interesse har vært Norge, et land som faktisk ikke er medlem av EU, men som har nære relasjoner med dem.

Norge inngikk nylig en traktat med Storbritannia og vi er en av deres nærmeste handelspartnere og allierte.

De har et system som ligner vårt ved at deres regjering bestemmer traktaten – men de krever full parlamentarisk gjennomgang.

Vårt utvalg søker derfor å foreslå for regjeringen at den parlamentariske kontrollen bør styrkes – og at det til syvende og sist bør være utsikter til at parlamentet har det siste ordet om hvorvidt en traktat blir vedtatt eller ikke.

Dette kan gjøre traktater litt vanskeligere å forhandle, men det vil gjøre dem mer demokratisk ansvarlige.

Det høres kanskje litt kjedelig og meningsløst ut – men komiteenes arbeid med å gjennomføre disse rapportene og undersøkelsene er avgjørende for å sikre at vårt parlamentariske demokrati forblir levende og at enhver regjering blir holdt behørig ansvarlig, samt et godt eksempel på hvordan parlamentarikere handler om mer enn politisk partis roping og braying i Underhuset!