Estetikken til oljepenger er generelt prangende. Og det nye Nasjonalmuseet, som åpnet i Oslo 11. juni, får den norske hovedstaden til å føles som en ekte Nordens Abu Dhabi.

De 13 000 kvadratmeterne (140 000 kvadratfot) med utstillingsareal markerer kulminasjonen av landets kulturelle og institusjonelle metamorfose som ved hjelp av enorme oljefunn i Nordsjøen har skutt ekstraordinært fart siden 1990-tallet.

Den fossile brenselboomen betyr generelt at enhver nordmann nå er godt kjent med begrepet en signalbyggdet vil si en stjernearkitektur hvis silhuett gjør en gest større enn innholdet eller endeligheten. Ta Snøhettas ikoniske operahus fra 2008 eller Renzo Pianos Astrup Fearnly-museum fra 2012, for å nevne noen av de spektakulære nye konstruksjonene som har forvandlet byens image de siste årene.

Med eikegulv, marmortoaletter og utsøkte glassmontre, alt skreddersydd i Italia, gir nasjonalmuseet, designet av det napolitanske firmaet Kleihues + Schuwerk, et nytt tak over fire institusjoner: National Gallery, Architecture Museum, Museum for dekorativ kunst og design og Museet for samtidskunst.

Museet er verdt 6,1 milliarder norske kroner (650 millioner dollar) og har blitt regnet som det største i Norden. Likevel er det en bygning som sier «Nei»: etter år med forsinkelser, er her et kompleks av enorme bokser med harde kanter kledd i mørkegrå skifer med få vinduer og ingen funky detaljer. Den sitter i sentrum som en Pentagon for kunst; på en satellittvisning ser det ut til at Google har mørklagt bygningen av sikkerhetsgrunner.

Det ser ut til at Norge med Nasjonalmuseet har funnet en måte for sitt sorte gull å skaffe seg verdighet, autoritet og – i et ganske tøft øyeblikk for arkitekturen – en kyskhet så ekstravagant at den nesten er eksentrisk. Kort sagt, det er en festning, men hva beskytter den?

Nye karakterer til en gammel historie

På tvers av de 86 galleriene, fine installasjoner av egyptiske statuer, en sjelden Ming-dynastiets vase, en kjole designet for Kim Kardashian av norske Peter Dundas og et imponerende utvalg av vakkert produserte tidstypiske rom, mens midlertidige show ved suksesser er spådd for museets spektakulære. marmorkrone med kallenavnet Lyshallen. Det skulle være alabast, men vi klarer oss.

1800-tallssamlingen byr på betagende bilder av fjell og fossefall, politiske motiver fra en tid da Norge vekselvis var under dansk og svensk styre (det ble selvstendig først i 1905). Slike verk understreker sentraliteten til kunst og museer i fortidens nasjonsbyggingsprosjekter; Det som er utrolig med Norges nye nasjonalmuseum er hvor mye av det som forblir sant. Jeg er ikke sikker på at det var nødvendig.

Mer enn noe annet er det nye bygget konservativt, og jeg mener det i bokstavelig forstand: det forsvarer og begrenser; den streber etter å redde historien i en tid da fremtiden og fortiden hele tiden ser ut til å gli mellom hendene våre. Den begynner med sine svimlende, manisk nyklassisistiske enfilades, og fortsetter gjennom de høye, anakronistiske tredørene med messinghåndtak, alt så langt unna museene som ble bygget på 1990- og 2000-tallet med knapt en dør eller rett vinkel i sikte. .

Nasjonalmuseets samling Foto: Iwan Baan

På kunstsiden er galleriene i Oslo preget av alt for kjente brudd mellom abstraksjon og op-art, eller konseptualisme på 1970-tallet og en «retur» til maleriet på 1980. Men det siste er faktisk ikke det som skjedde i Norge , hvor konseptualismen aldri tok et sterkt grep, og slik at maleriet aldri egentlig avga sin plass som det regjerende mediet. Og slik opprettholdes handlingen for å introdusere de få lokale eller glemte konseptualistene som nye karakterer i en gammel historie som norske institusjoner til nå ikke har hatt areal til å fortelle.

Hvis den ikke er veldig modig, er en slik sak, som materialene i bygningen, edel. Det samme er innsatsen for å inkludere for eksempel urfolkssamiske kunstnere i kanonen og vie mer plass til kvinnelige kunstnere, som de fantastiske avdøde realistiske malerne Oda Krogh og hennes samtid Harriet Backer som har et helt eget rom.

Men i stedet for å hente inspirasjon fra for eksempel den sofistikerte gjenopphengingen av det italienske nasjonalgalleriet i Roma, der en Lucio Fontana henger ved siden av et 1800-tall. utendørs til oppløftende effekt – Oslos forsiktige konservatisme minner snarere om de nylig gjenåpnede Neue Nationalgalerie og Humboldtforum – to Berlin-institusjoner som også er (og i sistnevnte tilfelle fryktelig) vintage.

Nasjonalmuseet, midlertidig utstilling «I Call It Art». Foto: Iwan Baan

Andre hull i samlingen, som amerikansk kunst på høyt nivå, ble fylt av et partnerskap med en kontroversiell familie av kunstsamlere, Frederiksens. Slekten til familien, John Frederiksen, er en nordmann som fikk skattevennlig kypriotisk statsborgerskap i 2006 for ville hatt unngå norsk arveavgiftslov. Det var noen år før han mottatt Vladmir Putins russiske vennskapsorden i 2015. Så mens museer over hele verden styrer unna tvilsomme investeringer, har et av de få landene hvor offentlige penger ikke er et problem når det gjelder finansiering av kunst, kommet til enighet med en.

Det er sant at de utlånte maleriene ikke kunne kjøpes tilbake verken av denne institusjonen eller av noen annen. Familien lånte ut en imponerende stjerneserie som inkluderer Eva Hesse, Helen Frankenthaler, Georgia O’Keefe, Alice Neel, Agnes Martin, Cecily Brown, Simone Leigh, Lynette Yiadom-Boakye… Listen fortsetter. Likevel virker valget gammeldags.

For å starte opp, vil museet være vertskap for megashowene som for alltid reiser gjennom Art Industrial Complex av Frida Kahlo, Mark Rothko og Grayson Perry, som alle garantert selger billetter så vel som kjøkkenhåndklær, men som du kanskje også spør: Hvorfor? Rett og slett for å si at vi kunne ha funnet et annet svar på spørsmålet om hva et nasjonalmuseum kan være i dag, et mer stimulerende og spennende svar enn bare: det samme som alle andre steder, eller: det samme som for hundre år siden.

Nasjonalt museum. Foto: Annar Bjorgli

Problemer med fossilt brensel

Skiferfestningen åpner som en del av et skiftende museumslandskap i Oslo og Norge bredere. I 2021 flyttet et mye mindre museum dedikert til kunstneren Edvard Munch til en 13-etasjers monolitt, også på havnefronten, designet av Estudio Herreros og omdøpt med store bokstaver i kursiv til knas. Samtidig repeterende og klaustrofobisk, overdimensjonert og forvirrende, hver av de MUNCH’s stablede gulv har en smal, glassert stripe for rulletrapper og obligatorisk byutsikt (egnet for sosiale medier) sammen med desorienterende, vindusløse bokser for gallerier, som gir inntrykk av å være inne i en TV.

Men, i motsetning til Nasjonalmuseet, er MUNCH en institusjon som desperat ønsker å være frisk. Et samarbeid med det norske metalbandet Satyricon er et overraskende vellykket eksempel på hans progressive tilnærming; den enorme barneavdelingen og malerens bisarre biografiske galleri, i mindre grad.

MUNCH-museet i Oslo, Norge. Foto: Einar Aslaksen. Med tillatelse fra MUNCH.

Faktisk skaper kjøligheten et skurrende inntrykk gitt den humørfylte, depressive karakteren til Munchs verk. Jeg mener dette som et kompliment til den geniale kunstneren som skildret modernitetens mørke angst som få andre. Men i hvilken skala skal slike intime og ambivalente temaer projiseres? Dette er et typisk fossilt brenselproblem med måling og proporsjon. Til tross for alt MUNCH er oppslukende og familievennlig, er den tettere redigeringen av rundt 25 av maleriene hans utstilt på Nasjonalmuseet (inkludert mesterverkene Pubertet, Kysset, og den berømte Hyle) faktisk gjør jobben.

En times kjøring fra Oslo, ved Kistefos, åpnet en ny kommisjon av Pierre Huyghe samme dag som Nasjonalmuseet i en skulpturpark og museum støttet av et privat investeringsselskap. I 2020 slutter stedets spektakulære nye galleri designet av Bjarke Ingels Group (BIG) seg til de ruvende Claes Oldenburgs som faller nedover åssiden, op-pop av Jeppe Hein og Anish Kapoor, og en enorm foss av smultringer i Marc Quinns bronse som ser ut som Lord of the Rings fan-art.

Kalt The Twist, galleriet i form av en tunnel, foret med tre og metallfasaden slynger seg på elven. Som bygg er det imponerende, men som utstillingsrom er det vanskelig. Uansett, hennes virkelige styrke er integriteten hennes: hun er ikke romantisk om naturen rundt henne, men viser den samme råstyrken som utvinningsindustrien som finansierte henne. Kistefos begynte som en vanndrevet tømmerfabrikk, og de beste øyeblikkene i skulpturparken er når du husker hvordan språket i postmoderne skulptur stammer nettopp fra disse industrimaskinene.

Edvard Munch, Pubertet (1894-95). Foto: Nasjonalmuseet / Jaques Lathion

Mye av eksplosjonen av den norske kunstscenen de siste to tiårene har skjedd i riket med brutale rikdomsuttrykk som Kistefos, grisete popkulturelle crossovers som Satyricon-samarbeidet på MUNCH, eller konsepter svært diskursive politisk-akademikere som Bergen Assembly , en triennale så dekonstruert i sine formater at det er vanskelig å finne ordene for hva det er. Hva er plassen til Nasjonalmuseet her?

Sannsynligvis et sted i mellom. Mens en annen megainstitusjon som arrangerer de samme megautstillingene som andre kolossale institusjoner over hele Europa ærlig talt er det siste som trengs, vinner Nasjonalmuseet med sitt sosialdemokratiske seriøsitet. Heller enn starkitektur og sammen med akevitt er dette Norges sanne merke. Dens følelse av samfunnsansvar, dybdegående og velproduserte presentasjoner og evne betyr at dette stedet kan iscenesette så mye.

Lyshallen er allerede vertskap for et eksentrisk show med mer enn hundre unge norske artister, nektet av bygningsarkitekt Klaus Schuwerk som «loppemarked». En slik konflikt antyder at den offentlige sfæren er mindre død enn jeg trodde – så kanskje det er håp likevel.

Følg Artnet Nyheter på Facebook:


Vil du ligge et skritt foran kunstverdenen? Abonner på vårt nyhetsbrev for å motta siste nyheter, avslørende intervjuer og skarpe anmeldelser som driver samtalen fremover.