Et politisk system i et land er påvirket av og forankret i den politiske kulturen i landet. Politisk kultur er det brede settet av verdier og måter å gjøre ting på i politikken. Ofte er disse basert på tradisjoner, tro, holdninger og andre ting som danner den/de overordnede kulturen(e) i et land. Det betyr at politisk kultur går på tvers av politiske partier, selv om det kan være spesifikke former som tilhører mer ett parti enn et annet. Uansett er det viktig at politiske partier opptrer på en måte som folk liker dem, spesielt de som er deres velgere og støttespillere. Det motsatte kan også være tilfelle, at folk ikke liker måten politikere oppfører seg på, sakene de diskuterer og beslutningene de tar. Men politikerne er avhengige av folkets og velgernes interesse og støtte for sitt arbeid. Hans fravær, selv hans mangel på tillit, fryktes av politikere.
I et ungt demokrati, som Pakistan, er den politiske kulturen fortsatt i ferd med å forme seg, mer enn i eldre demokratier, som Norge, mitt hjemland, og Storbritannia, landet hvis politiske system absolutt er et forbilde for mange land, også Pakistan; Nabolandet India har en lignende historie, men er samtidig på sin egen vei. Tradisjonene i andre land, som supermakten USA, er forskjellige og er ikke på samme måte et forbilde for Pakistan. Kina, det viktigste landet i Asia, og snart verdens største økonomi, har en politisk tradisjon som er totalt forskjellig fra vestlige demokratier.
Så langt har få land prøvd å etterligne den kinesiske politiske tradisjonen, noe som imidlertid kan være vanskelig hvis man ikke er kineser. Likevel beundrer mange land rundt om i verden Kinas økonomiske vekst og oppløftingen av millioner av mennesker fra fattigdom til velstand. Fremover tror jeg vi vil se mer til Kina og lære av det når det er mulig, og sannsynligvis fokusere mindre på de negative sidene ved utviklingen og mangelen på demokratisk deltakelse. Siden Vesten ser på Kina som en utfordring og en konkurrent til sitt økonomiske og andre lederskap, vil det fortsatt være mye kritikk.
Russland er det største landet i verden etter område; naturressursene er enorme, men jorden er tynt befolket med totalt 145 millioner mennesker. I fremtiden vil Russland (igjen) være en supermakt, slik man så i sovjettiden (1917-1989/91), og enda tidligere i tsarens regjeringstid. Men Russland har aldri hatt ekte demokratiske tradisjoner. Under den kommunistiske eller sosialistiske sovjetiske sonen var det internasjonal interesse for hvordan Russland organiserte samfunnet sitt, men ikke for dets politiske kultur og måten det tok beslutninger på. Generelt var det harme, men det hadde også å gjøre med de grunnleggende ideologiske forskjellene mellom kommunisme og kapitalisme, og propaganda på begge sider, også på Vestens side.
Flere eksempler på ulike politiske tradisjoner og kulturer kunne vært gitt. Jeg vil heller insistere på at partier med ulike ideologier alltid opererer innenfor samme politiske kultur eller lignende politisk kultur, med lignende måter å tenke på, debattere og oppnå de resultatene de ønsker. Noen av virkemidlene er spesifikke for hvert politisk parti, selv med lokale variasjoner fra hovedstad til region og distrikt.
I mange land, spesielt Pakistan, betyr ikke utfallet av et valg, med vinnere og tapere, at vinnerne skal aksepteres og tillates å forbli ved makten så lenge valget varer, for eksempel den femårige parlamentsperioden. . Opposisjonen må holde regjeringen på tærne, men den må også være en konstruktiv opposisjon som ikke søker å fjerne vinnerne fra makten. I Pakistan er den politiske kulturen slik at det brukes for mye tid og energi på å skifte regjeringer selv under en lovgivende forsamling. Et mistillitsvotum burde faktisk være sjeldent. Jeg mener at alt for mye tid har blitt brukt på politisk politikk for å fjerne Imran Khans regjering fra makten; det tok tid for de virkelige debattene og gjennomføringen av vedtakene. Men den politiske kulturen ropte på en eller annen måte hvordan opposisjonen opptrådte. For øyeblikket, mens situasjonen er som den er, med Shehbaz Sharif-regjeringen ved makten, bør opposisjonen «stå sin sak» og la regjeringen styre frem til neste stortingsvalg neste høst, ikke tape tid på å prøve å styrte ham eller be om tidlig valg. Konkurransen og folkets dom vil komme i valget. I mellomtiden bør opposisjonen strebe etter å være konstruktiv, ja, holde regjeringen på tærne, men også støtte den i sentrale spørsmål i en tid med inflasjon, stigende priser og vanskelig voksende liv.
I alle land er det viktige institusjoner utenfor parlament og regjering, så også i Pakistan. Rettsvesenet er spesielt viktig, og sørger for at saker blir behandlet i samsvar med lover, regler og forskrifter. Andre sentrale institusjoner er embetsverket og hæren. Jeg tror Pakistan har en kompetent embetsverk, som bør være politisk nøytral. Etter å ha hatt militærstyre i en god del år etter selvstendigheten, har hæren også en sterk posisjon i politikken, men denne rollen forventes å bli redusert over tid. Det er politikernes og den politiske kulturens rolle å rendyrke disse spørsmålene slik at sentrale institusjoner ikke blander seg inn i eller egner seg til det ordinære arbeidet i parlamentet og regjeringen. Også her er det parlamentarikerne som trener de folkevalgte og dermed innehar folkets makt, og den politiske kulturen må jobbe for å forbedre alles arbeid.
Og ja, politikerne må forbedre sin politiske kultur når det gjelder å være mer ærlige og prinsipielle. Politikere overalt er flinke til å «forhandle» og jobbe på alle mulige måter for å få de resultatene de ønsker. Dette må imidlertid gjøres på en rettferdig og akseptabel måte. Den politiske kulturen bør ikke akseptere for mye manipulasjon og handel, noe som blant annet vil føre til tap av tillit til politikere.
Korrupsjon av alle slag, som vanligvis involverer penger, men det kan også være intellektuell korrupsjon og må reduseres og elimineres. Dette kan imidlertid bare skje dersom det er kontrollmekanismer på plass, basert på den rette politiske kulturen, og sterke tiltak iverksatt når korrupsjon oppdages. I Norge er det lite korrupsjon og den som blir tatt taper til skamme og blir eliminert fra høypolitikk for lenge eller for godt. I år har flere parlamentarikere blitt arrestert for ganske «småkorrupsjon», nemlig å ha utnyttet reise- og oppholdsreglene for parlamentarikere utilbørlig. Dette førte til alvorlige konsekvenser for de som ble tatt. Det som imidlertid var mer alvorlig var at det virket forankret i en politisk kultur, der det nesten ble ansett som akseptabelt å bøye reglene til din fordel.
Til slutt, i dag, siden jeg har trukket oppmerksomhet til flere negative sider ved politisk kultur, la meg understreke at det også er mange positive ting i de politiske kulturene i alle land, og bare folket selv, politikere og velgere kan få systemene til å fungere bedre – og vi må alltid jobbe for å forbedre den politiske kulturen i vårt demokrati. I alle land er det viktig å styrke gode tradisjoner og skape større deltakelse og tillit til vårt demokrati og politikere.