Den lokale racerbilsjåføren Joe Ostermann kneler foran sin lagerbil divisjon 141 banemesterbil mens han er på Norway Speedway i Norge. (Med tillatelse bilde)

Norway Speedway har en veldig unik og innovativ racingdivisjon kalt Stock Car-divisjonen – eller i det minste pleide den. Jeg er ikke sikker på at det er unikt og nyskapende lenger fordi flere store kretser har implementert divisjonen i nattprogrammene sine.

Essensen av lagerbilracing er at alle biler er like og styrt av regler for å sikre at de er like. Dette sikrer at rytterens fysiske evner, talent og ferdigheter vil bli brukt til å beseire motstanderen(e).

Når jeg spilte basketball og fotball, stilte jeg alltid opp på noen og måtte beseire den personen – mann mot mann.

I lagerbilracing er det mann og maskin versus mann og maskin, noe som er ganske interessant og utfordrende. Det var tider da jeg vant løp fordi jeg var en bedre sjåfør enn noen, og det var tider da jeg vant løp da jeg hadde en bedre bil enn noen, en som kunne vært en bedre pilot.

Alle racerbiler er ment for meg i stort sett samme hastighet ved å bruke reglene som er gitt. Som du kan forestille deg, er reglene i stadig endring takket være innovasjon og teknologi. Det virker som om hver gang en regel endres, må raceren bruke mer penger.

Vi bruker timer og timer på å lage regler, og vi bruker tusenvis av dollar på å kjøpe teknisk utstyr og våre dedikerte tekniske inspektører er overveldet.

I 141 Auto Stock Car-divisjonen er det i utgangspunktet en regelparagraf. Du kan kjøre hvilken som helst bil, hvilken som helst motor, hvilket som helst dekk, hvilken som helst støtdemper, omtrent alt du vil, men du kan ikke kjøre rundt denne raske banen på mindre enn 18,0 sekunder. Regelen har sine motstandere som vil si, «Hvordan kan det være et løp hvis du begrenser hvor fort du kan gå?»

Men i virkeligheten har hver divisjon – fra 4-sylindrede til sene modeller, fra NASCAR til Norge – begrensninger på hvor fort biler kan kjøre, skissert i en regelbok.

Våre sene modeller og superlager har en form for begrensning via tenningsboksen som vil begrense turtallet. Men likevel sier anmeldere av vår 18.0 andre klasse at de ønsker å kunne gå så fort som mulig.

Det er her skjønnheten med splittelse kommer inn. Det er ingen diskusjon om reglene eller anklager om juks eller kommentarer som, «Han kommer til å overgå alle bare så han kan vinne.»

Klokken lyver aldri. Han kan aldri bli påvirket eller manipulert. Det kan aldri være et smutthull for bilen din til å gå raskere med klokken.

Klokken spiller ikke favoritter. Det er ikke rom for oppfatningen av favorisering. Det er ingen menneskelig dømmekraft involvert, og hvis du bryter regelen, er du utelukkende skyldig. Det er ingen argumenter.

En annen fordel for divisjonen er at vi går tilbake i tid til 1990 da løyperekorden var 18 sekunder, det var over 30 biler per natt og divisjonen var overkommelig. Det er mange andre fordeler med divisjonen, men den viktigste, tror jeg, er at du ikke trenger å være gift med racerbilen din. Du trenger ikke å jobbe med det før klokken 22.00, og det er ikke like krevende som de to øverste divisjonene våre.

BRASS HØYRE: Ingen liker å høre noen snakke om seg selv. Det er irriterende og det blir fort gammelt.

Jeg nevner sjelden det faktum at jeg løper regelmessig, men jeg prøver å holde det for meg selv. Min lillebror, Joe, som har vært på racerteamet mitt siden han var omtrent 5 år gammel, vant imidlertid sitt tredje banemesterskap i 141 Auto Stock Car-divisjonen i år.

Jeg har kjørt i divisjonen i en hel sesong, og det er veldig vanskelig å passere biler og kvalifisere meg og avslutte sterkt i en sesong på 14 arrangementer når du har den 18 sekunders skiven hengende over hodet.

Det er ekstremt dyktige veteranførere med mange års erfaring i divisjonen som har forstått konseptet med å være raske og kunne passere biler, men også bremse ned til rett tid slik at de kan vinne.

Min bror og jeg tar med 3 lagerbiler til banen, inkludert 141-lastebilen kjørt av Menominee’s Travis Hulsizer, Pat Temple throwback-bilen #99 kjørt av 13 år gamle Payton Linder og min nyeste modell. Broren min har hendene involvert i alle fire bilene og håndterer alle scoringsenheter for alle biler på farten.

Selv med alt dette, forble han fokusert nok til å vinne mesterskapet med sin trebrede kjørestil.

En kul historie er at broren min i bunn og grunn klarte en nykommer til sporten ved navn Jon Maenpaa. Han var årets rookie i fjor, og det så ut som han skulle vinne mesterskapet i år med sitt førsteklasses familieracerteam.

Brødrene mine Joe og Jon jobber sammen i Grede Foundry, som også er Norway Speedway-supporter, og jeg kan bare forestille meg praten som foregår der i løpet av uken. Støperiet er stolt av begge deler.

Ord kan ikke beskrive hvor stolt jeg er av broren min, ikke bare som racerfører, men som far, ektemann, bestefar og hardt arbeidende.

Gratulerer til min bror, Jon, og deres familier med en flott løpssesong.