Å spille for moro skyld, ikke konkurranse: ungdomspolitikken bak Norges idrettssuksess | Sport-andre nyheter

På det nylig avsluttede friidretts-VM var forventningen stor blant den norske kontingenten.

Deres største banestjerne, Karsten Warholm, ankom Eugene etter en hamstringskade som holdt ham ute av konkurranse i 10 måneder. Verdens nr. 2 i 400 m hekk for menn, to ganger regjerende verdensmester og innehaver av verdensrekord (45,94 sekunder) satt ved fjorårets Tokyo-OL, Warholm var tydelig ute av kontakt med virkeligheten, og ble nummer sju.

Hovedtyngden av norske forventninger var imidlertid forbeholdt 21 år gamle Jakob Ingebritsen. Herrenes 1500 meter verdens nummer én og regjerende olympiske mester kan ha vært skuffet over å ta sølv på arrangementet, men han løste seg senere ved å vinne landets eneste gullmedalje i 5000 meter turneringen for menn.

Enten de lever opp til sine standarder eller ikke, er duoen utvilsomt to av de største atletiske stjernene i verden, og kommer fra et land som til tross for en befolkning på 5,4 millioner – noen hundre tusen mindre enn Ahmedabad – har blitt en av de mest suksessrike idrettsnasjoner i verden.

Warholm og Ingebritsen tilbrakte sine utviklingsår i hjemlandene og var en del av et statsstøttet ungdomsidrettssystem som prioriterte moro fremfor noe annet.

Det norske etablissementet introduserte «Barns rettigheter i idretten» i 1987, men oppdateringen fra 2007 er det som drev frem den nåværende generasjonen idrettsutøvere. Det åtte sider lange dokumentet kan oppsummeres med sin aller første setning: «Barn spiller sport fordi de liker det». »

Tverrfaglig utvikling

Festlig tilbud

I Norge er det rekordmange barn som deltar i idrett, ikke på grunn av organiserte konkurranser, men fordi de trives med det. Det er ingen konkurranser før fylte 12 år, og barn har ikke lov til å spesialisere seg. Resultatet er at de fleste barn deltar i ulike idretter, som ikke bare bidrar til å redusere presset, men også fremmer deres fysiske utvikling mer omfattende.

Til og med den fantastiske Ingebritsen, en baneløper siden han var åtte år gammel og som fullførte 1500m/5000m dobbel i EM i en alder av 17 år, ble presset inn i forskjellige idretter av familien da han var barn. «Vi spilte alle fotball, gikk på ski, løp og mange andre ting. Det er definitivt noe å vurdere: begynne å være veldig aktiv og trene fra en ung alder, sa han ifølge World Athletics.

Suksessen til denne politikken taler for seg selv. Ved årets vinter-OL toppet det skandinaviske landet medaljetabellen med 37, med nok en bragd på 16 gullmedaljer. Og mens det nordiske landets klima gjør det til et naturlig hjem for vintersport, er suksessen til sommersport også enestående.

Verdens nr. 1 sjakkspiller og fem ganger regjerende verdensmester Magnus Carlsen kommer også fra Norge, det samme gjør 2022 French Open toer-up og menns verdens nr. 6 Casper Ruud, og Viktor Hovland, verdens nr. 9 som endte uavgjort på fjerdeplass på Open denne måneden. Legg til det Ada Hegerberg, en pioner innen kvinnesport som vant tidenes første Ballon d’Or for kvinner, en seks ganger vinner av UEFA Women’s Champions League og toppscoreren i konkurransens historie.

Dette norske konseptet er forskjellig fra utviklede land som USA, hvor barn blir presset inn i konkurransemiljøer i svært ung alder og det er stor etterspørsel etter stipend. I motsetning til India, hvor konkurransen er sterk og innsatsen er enda høyere for idrettsutøvere som ønsker å spille en idrett profesjonelt og hvor de må kunne konkurrere på høyeste nivå innen en viss alder for å gjøre det.

Norsk politikk legger ikke bare vekt på den fysiske og mentale helsen til sine unge idrettsutøvere, men ved å la dem drive med ulike idretter, åpner den for en slags allsidighet og fysisk dyktighet som ikke produserer endimensjonale idrettsutøvere. Det mest bemerkelsesverdige eksemplet er et av de største talentene i europeisk fotball, Erling Haaland.

Den uoffisielle verdensrekorden

Det finnes ingen større reklametavle for profesjonell idrett enn moderne europeisk fotball, og Haalands stigning til toppen, representert ved en nylig høyprofilert overgang til Manchester City, gjør ham til en av de mest gjenkjennelige norske idrettsutøverne.

Faren hans, Alf-Inge, spilte også for City, men kom tilbake til Norge med familien under spillerens utdannelse. I et intervju med Dagbladet avslørte Alf-Inge at sønnen hans spilte håndball, friidrett, langrenn og tennis til han var 14 år. «Allsidighet er viktig. Du kan utvikle helt andre sider av kroppen, og det kan være positivt uansett hva du gjør, sa han.

Haalands enorme hopp lar ham være en stor trussel i luften, hans utrolige kraft i leggene og quads tillater ham akselerasjon som har gjort ham til en enorm scoringstrussel i overganger. 22-åringen har vist mye lovende i begge egenskapene fra han var ung, og hadde den uvanlige (og uoffisielle) verdensrekorden i stående lengdehopp for en femåring, en rekord han fullførte mens han prøvde forskjellige idretter hos en lokal. klubb i den lille byen Bryne.

Sosiopolitiske og økonomiske forskjeller mellom Norge og land som India eller USA gjør det vanskelig å gjenskape dette systemet. Men det faktum at verdens beste idrettsutøvere kommer fra et ungdomssystem som prioriterer moro fremfor å vinne et unnvikende distriktsmesterskap under 12, viser at det er lærdom å lære.

Bedelia Hardinge

"Frilanskommunikatør. Hardcore webutøver. Entreprenør. Total student. Ølninja."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *