Oppveksten i det norske bibelbeltet på 70- og 80-tallet ga en helt annen oppvekst enn de fleste har i dag. Så hvordan var det å vokse opp i et slikt miljø?

Det finnes «bibelbelter» i mange land, for eksempel i det sørlige USA og i Nederland. Ikke overraskende har disse områdene en høy konsentrasjon av mennesker med kristen tro, og generelle verdier er også ofte konservative.

Norges bibelbelte ligger omtrent sørvest og sør i Norge. Typiske kjennetegn ved regionen er høyere kirkebesøk enn gjennomsnittet, støtte til kristne politiske partier, færre skilsmisser og flere ekteskap.

Bibelbeltet er også hjemsted for misjonsorganisasjoner og andre kristne samfunn som er mer konservative og mindre enn den tradisjonelle lutherske protestanten.

Norge på 70- og 80-tallet

Da jeg vokste opp på 70- og 80-tallet var Norge ganske annerledes enn i dag. Det var veldig homogent, og det gjaldt spesielt de mest avsidesliggende stedene.

Der jeg bodde var alle hvite og født i Norge bortsett fra noen få briter eller portugisere. Vi leste de samme bladene og noen få utvalgte aviser, vi så de samme programmene trofast og Barne-TV kl.18. Informasjonssendingen ble kun presentert av statskanalen NRK. Vi hadde ikke engang svensk TV på kysten.

Vi hadde også begrenset tilgang til populærkulturen og lå bak når det kom til mote. Filmer ble vist i et samfunnshus omtrent en gang i måneden; alltid de mest populære amerikanske filmene.

Barn lekte i gatene og i skogen uten tilsyn. Vi har utviklet kreativitet og fantasi, tapperhet og uavhengighet. På den annen side ble vi ikke lært toleranse og oppmuntret til kritisk tenkning slik barn gjør i dag.

Ser det ut til at jeg vokste opp i en annen tid og ikke i et moderne vestlig land? Selvfølgelig er dette generalisert. Men slik vokste mange nordmenn opp. Det er veldig forskjellig fra min kanadiske manns oppvekst og måten de fleste norske barn vokser opp på i dag.

Når det gjelder tankegangen til folket, var de fleste ydmyke og respekterte autoriteter. Den norske overlegenhetsholdningen er noe ganske nylig. Jeg tror det begynte å endre seg da nordsjøoljen ga ufattelige inntekter til landet. Det ser også ut til å gradvis ha økt nivået av nasjonal tillit.

Så hvordan er det å vokse opp i et miljø som dette i kombinasjon med kraftfulle elementer av den kristne tro?

Et trygt miljø

De fleste som vokser opp i samfunn som dette føler seg trygge og lykkelige, og har en sterk følelse av tilhørighet.

Det er lite kriminalitet og folk passer på hverandre. I tillegg til kirketjeneste, det er mange sosiale arrangementer, hvor alle oppfordres til å delta. Dette er uavhengig av familiestatus eller alder.

Alt dette kan forhindre ensomhet og ekskludering. Det var også helt akseptabelt og veldig vanlig å stikke innom huset til noen uanmeldt.

Pietisme

Noen mennesker var mer konservative enn andre, og noen var ikke engang religiøse. Imidlertid var det mektige krefter som prøvde å oppfordre folk til å leve mer gudfryktige liv.

Noe som ble ansett som synd av flertallet i bystyret var Alkohol inntak. Den gang kunne kommuner i Norge ved lov nekte å selge øl i dagligvarebutikker, og det gjaldt der jeg bodde.

Dette betydde at alle måtte legge inn ølbestillinger gjennom postvesenet. Nærmeste vinmonopol var også ca 3 timer unna med bil. Denne norske loven ble ikke opphevet før i 2003.

Jeg antar at antakelsen er at når alkohol er mindre tilgjengelig, drikker folk mindre. Selv om jeg sterkt mistenker at det hadde motsatt effekt, hovedsakelig fordi folk bestilte større qantaer.

Men også fordi folk så ut til å konsumere mer sterk brennevin og hjemmebrygg. Det var mange ville fester (bygdefester) med ekstremt mye drikking.

Dobbeltmoral

Noen foreldre har vært ganske kreative i å prøve å holde barn borte fra syndige aktiviteter. Et eksempel er da vi hadde dansetimer på skolen. Det var en tradisjonell norsk folkedans, og ikke akkurat kinn mot kinn.

Likevel følte noen konservative foreldre at skolen utsatte barn for syndige aktiviteter. Skolen hadde selvfølgelig ikke noe valg fordi den var en del av Norges standardpensum.

Kompromisset ble til slutt å omdøpe denne «dans»-klassen til et «rytmespill». Selv om utdanningen var uendret, ble den sett på som mindre syndig.

Det var ekstremt vanskelig å skille seg ut

Jeg kjente aldri noen som var homofil da jeg vokste opp. Flertallet bodde også i kjernefamilier med barn og nesten ingen ble skilt.

Hvis du gjorde noe utenom det vanlige, begynte folk å chatte. Når en jente valgte en humanistisk og ikke-kristen konfirmasjon, var det praktisk talt skandaløst.

I et samfunn der du alltid tenker på hva naboene dine ville sagt, er det ekstremt vanskelig å skille seg ut. Og hvis du gjør det, holder du det vanligvis for deg selv.

De fleste visste nok ikke at fellesskapet praktiserte en veldig effektiv form for sosial kontroll, for å opprettholde homogeniseringen av samfunnet.

Den mørke siden av bibelbeltet

I våre dager lærer norske barn om andre religioner, humanisme og spiritualitet. Men da jeg vokste opp, var religionsundervisningen i grunnskolen i Norge rent «kristen».

Og selv om noen foreldre ikke var kristne eller religiøse i det hele tatt, sa de ikke opp eller stilte spørsmål ved måten kristendommen ble undervist på på skolen. Det var nok fordi skolene den gang ble sett på som en autoritet.

De fleste barn tror på det de blir fortalt, spesielt når de ikke oppmuntres til å tenke kritisk. Og når trossystemer blir undervist som absolutt sannhet i kombinasjon med skapelsen av frykt, gjør det også indoktrinering mulig.

Jeg vil ikke si at skolen gjorde det med vilje, men ingen så ut til å innse hvilken effekt all snakk om helvete og djevelen kunne ha på de mest sensitive barna.

Jeg husker da jeg svarte på et spørsmål på en test noe sånt som «Helvete er et sted hvor du vil lide uutholdelig smerte for alltid.»

Læreren så ikke ut til å tenke på hvordan en 5. klassing kunne tro noe slikt, og hvor dyp frykt det kunne skape. Saken er at det hørtes så skummelt ut at jeg nektet å delta i danseklassen fordi jeg trodde det var synd.

Jeg klarte meg bra, det handlet tross alt om dans og jeg kom fra et hjem med tolerante foreldre. Men for unge mennesker som er usikre på sin seksualitet eller identitet, kan det være ødeleggende å bli utsatt for denne typen utdanning.

Finnes slike miljøer i dag?

Som Norge blir mer sekulærbibelbeltet utvikler seg også og blir mer progressivt.

Men det er fortsatt svært konservative kristne kirker og samfunn over hele Norge.

De har vanligvis strenge regler om hva som er akseptabel oppførsel og et snevert syn på hvordan folk skal leve livene sine; heterofile og gifte, hvor barn må fødes i ekteskap, og hvor abort og homofili ikke aksepteres.

Noen øver til og med konverteringsterapi, hvor målet er å konvertere homofile til heterofile. Metodene er terapisesjoner, spirituelle intervensjoner, men kan også innebære mer fysiske metoder.

Det er fortsatt lovlig i Norge, men regjeringen foreslo nylig en ny lov til forby denne praksisen. Det er en politisk enighet i Stortinget, men det er alltid motstand. For eksempel den minste Christian Party (fra Kristne)går fortsatt inn for konverteringsterapi, eller det de kaller «åndelig omsorg» for homofile.

Når det gjelder indoktrinering, i USA, for eksempel5–8 % av lærerne støtter kreasjonisme og ikke evolusjon, og bare omtrent ⅔ underviser i evolusjon som en etablert vitenskap. Kreasjonisme er troen på at Gud skapte mennesker i vår nåværende form i løpet av de siste 10 000 årene eller så. Det er noe 40 % av amerikanske voksne tror fortsatt i dag.

Nå har kirke og stat skilt seg, barn blir undervist i andre religioner, og offentlige skoler har ikke lov til å forkynne kristendom eller noen annen religion.

Barn lærer å være mer kritiske og foreldre er mer proaktive og mindre ydmyke. Og ingen trenger å bestille øl på postordre. Derfor er ikke dagens Bibelbelte som miljøet jeg vokste opp i.

Men slike samfunn eksisterer fortsatt over hele verden der konservative kristne krefter er veldig sterke og hvor det forventes at folk lever gudfryktige liv og ikke skiller seg ut.

Og mens folk flest er glade og andre ler av dobbeltmoral, er det et mindretall der slike miljøer er direkte usunne.

Personlig skulle jeg ønske jeg ikke hadde vært utsatt for denne typen oppvekst, vokst opp i et mer mangfoldig miljø, og at folk på min alder også hadde lært toleranse og aksept slik de fleste norske barn gjør i dag.