Det nye året har startet bedre enn Storbritannias enorme hær av katastrofer hadde spådd. Det er sant at vi bare er helt i begynnelsen og at det utvilsomt er mørke tider foran oss. Men allerede er det grunner til å være glad – eller i det minste mindre dyster enn kommentarens konsensus.

Den beste nyheten av alle er at engrosgassprisene har kollapset fra toppen i august og er på vei mot nivåer som ikke er sett siden Russland invaderte Ukraina og utløste prisspiralen for fjorårets energi.

President Putin taper ikke bare bakkekrigen i Ukraina. Han tapte sitt forsøk på å fryse Europa til underkastelse denne vinteren og svekke Vestens forpliktelse til Ukraina ved å kutte den russiske energiforsyningen. Langt ifra styrker NATO-allierte sin støtte til Ukraina med kraftigere og sofistikerte våpen.

Den allierte responsen på Kremls energiutpressingsforsøk har vært bemerkelsesverdig. Den europeiske union kuttet gassforbruket med 20 %, noe Storbritannia mislyktes i å gjøre. Som et resultat er de overfylte gasslagertankene som Europa startet vinteren med, fortsatt nesten fulle.

Norge har allerede erstattet Russland som Tysklands største europeiske gassleverandør. Amerika ledet ikke bare an ved å bevæpne Ukraina, det trappet opp innsatsen for å holde Europa varm: 30 % av kontinentets gassbehov krysser nå Atlanterhavet i flytende naturgasstanker (LNG) fra amerikanske havner.

Die-hard anti-amerikanere på begge sider av kanalen bør ha dette i bakhodet før de hopper inn i USA.

Det russiske statlige energimonopolet, Gazprom, eksporterer 45 % mindre enn for ett år siden. Gitt at Gazproms inntekter alene utgjør 25 % av det som er i Kremls kasse, er dette et stort tilbakeslag for Putins skrantende krigsmaskin.

Norge har allerede erstattet Russland som Tysklands største europeiske gassleverandør. Statseide Gazprom – Russlands energimonopol – eksporterer 45 % mindre enn for ett år siden

Det er også et stort løft for Storbritannia og dets allierte. Det verste med stigende energipriser er over. Spådommer om at den gjennomsnittlige husholdningens energiregning vil nå 7700 pund i år, kunngjort høyt av BBC og andre kringkastere med en tydelig forkjærlighet for dysterhet, men uten skikkelig uavhengig gransking eller forbehold, er allerede miskreditert.

Om sommeren kan faktisk gjennomsnittlige energiregninger være lavere enn den gjeldende regjeringens energiprisgaranti, som sparer den gjennomsnittlige husholdningen for mer enn 2500 pund i året.

Det ville bety at familier ville begynne å se en viss lettelse i energiregningene deres – og regjeringen ville spare milliarder i subsidier som trengs for å betale garantien. Dette vil også sette inflasjonen på en markert nedadgående bane. Dette er allerede tilfelle i Amerika, hvor prisøkningene fra år til år falt fra 9,1 % i juni til 6,5 % forrige måned, med flere nedganger i vente.

Det samme vil skje i Storbritannia, der inflasjonen godt kan falle fra novembers tosifrede til rundt 4 % før utgangen av 2023 – og falle ytterligere i 2024.

Dette vil gjøre det lettere for regjeringen å motstå noen av de mest absurde lønnskravene som stilles nå og unngå en farlig lønns-prisspiral, som ville ende i en dyp resesjon. Det er allerede tegn på at fagforeningene bak den militante retorikken er mer tilbøyelige til å inngå fornuftige avtaler enn de hevder.

Inflasjonen i Storbritannia hoppet til 11,1 % i oktober 2022 – mye verre enn forventet av eksperter

Det vil også redusere behovet for ytterligere betydelige renteøkninger, med den offisielle referanserenten som nå sannsynligvis vil toppe på 4,5 % eller lavere (under det langsiktige gjennomsnittet på 5 % før det store krakket i 2008). Du tror kanskje alt dette ville muntre opp regjeringen. Men dette er ikke tilfelle. Omgitt av tristhet og ulykkelighet fra alle kanter, fra statsminister Rishi Sunak velter han seg rett og slett i elendighet, vrider hendene med de tenebrøse, gjør sitt beste, ute av stand til å artikulere de beste mulighetene 2023 kan bringe, blottet for energi eller ideer.

Du kan forstå hvorfor det britiske folket er lei av Tories selv om det ikke er mye entusiasme for Keir Starmer eller Labour. Når de går inn i sitt 13. år i embetet, føler folk at så mye ikke fungerer, inkludert noen ganske grunnleggende tjenester fra helsevesen til jernbane.

Ministrene virker for utslitte, for utslitte, for uinspirerte, noen ganger til og med for inkompetente, til å gjøre mye med det.

Det har ikke vært noen tilbakegang fra Sunak i meningsmålingene, som viser at Tories fortsatt vanser på rekordlave nivåer. Statsministeren er anstendig, smart, veldig hardtarbeidende, patriotisk – den beste av briter. Men han sliter med å få kontakt med allmennheten. Hans første partipolitiske show denne uken var av tre og på stylter, ikke helt Gordon Brown på sin verste falske venn. Men kom dit.

Meningsmålinger viser at Tories fortsatt sykler på rekordlave nivåer, og det har ikke vært noen Sunak-rebound

Sunak trenger helt klart nye spin-docs for å polere bildet sitt og slappe av ham (hvis Margaret Thatcher kunne gjøre det også), men han har også mer materielle problemer å ta tak i.

Kontoret for budsjettansvar sine budsjettframskrivingar for budsjettunderskot og statsgjeld la til grunn at energiprisene for innevarande og neste år ville bli mykje høgare enn dei i dag er forventa. Det inkluderte milliarder i statlige utgifter for å subsidiere husholdningenes og bedriftens energiregninger. Mye av dette vil ikke lenger være nødvendig.

Mellom nå og marsbudsjettet, når den nedadgående trenden i energiprisene vil være enda tydeligere, vil kansler Jeremy Hunt ha spillerom til å løsne hårskjorten og gjøre det tydeligere hvor man kan forvente skattekutt. Viktigst av alt, vil den ha muligheten til å slutte å stramme inn vår finanspolitiske posisjon mens økonomien er i dvale, noe ingen annen storøkonomi gjør. Hvis denne muligheten ikke blir benyttet, mistenker jeg at regjeringen er utenfor bedring.

De andre store utfordringene – en radikal omstart av NHS og en større reform av arbeidsvelferd – er enda vanskeligere å møte. Jeg mistenker at regjeringen ikke lenger har energi eller politisk kapital til å takle NHS. Han kastet flere milliarder i det, men tjenesten blir bare verre. Du vet ikke hva du skal gjøre videre.

Selv i konservative kretser er det en dyptliggende tro på at bare Labour kan få til meningsfull reform av helsegiganten vår, på samme grunnlag som bare Nixon kunne reise til Kina, og at de konservatives mulighet til å gjøre det er forbi.

I løpet av marsbudsjettet vil Jeremy Hunt ha muligheten til å slutte å stramme inn vår finanspolitiske posisjon mens økonomien er i dvale, noe ingen annen storøkonomi gjør.

Labour snakker allerede om NHS-reformen, og sier at det vil være på siden av pasientene, ikke leverandørene.

Han har også noe å si om velferdsreformer som vil bringe noen av de fem millioner menneskene på dagpenger ut på arbeidsmarkedet, hvor det fortsatt er alvorlig mangel på arbeidskraft. Regjeringen følger sent i kjølvannet med en lignende diskurs.

Arbeiderpartiets tanker er vage, og du kan ikke utelukke muligheten for at den ville gå bort fra reformen ved første skudd av egeninteressene til de mektige, velformulerte og fagorganiserte offentlige produsentklassene. Men opposisjonen reiser i det minste spørsmål som må diskuteres og konfronteres.

Tiden er ikke på Sunaks side. Den skal vise at det verste er over på ulike fronter før vårutgivelsen, for så å lede over gradvise forbedringer resten av året og inn i 2024.

Det er en høy ordre fordi det bare ikke trenger å skje. Han må få kontakt med oss ​​nok til å overbevise oss om at dette skjer.

Boris Johnson, en god tidsøker, kunne gjøre nettopp det. Men konservative som lengter etter et annet komme før neste valg tuller med seg selv. Det ville være galskapens høydepunkt å endre Tory-ledere igjen (selv om jeg aksepterer at det ikke er mangel på galskap i Tory-kretser i disse dager) og jeg tror Johnson selv planlegger å tjene massevis av penger («putting hay in the loft» ), så se hvordan landet er etter neste valg.

Sunak har derfor et klart løp i stortingsvalget uten lederutfordring. Men han har også et fjell å bestige og har ikke engang nådd foten. For å samle de konservative troppene og finne et ekko i landet, må han øke moralen og redusere skattene. Foreløpig er det foreløpig ikke klart at han vet hvordan han skal gjøre det heller.