Ved middagstid, på det snødekte torget i denne landsbyen som tilhører det russiske arktiske gruveselskapet, lyste en fullmåne opp en byste av Lenin som sto foran et stort, glitrende juletre og et enda høyere gammelt monument som leste «Vårt mål er kommunisme». med kyrillisk skrift.

Så langt nord står solen aldri opp om vinteren.

«Vi som bor nordpå i mørket, vi vet hva lys betyr», sa pastor Siv Limstrand da hun delte ut de tynne gule lysene som er populære i ortodokse kirker til barn etter evangelielesingen. «Selv et svakt stearinlys i vinduet er nok til å finne veien til hverandre.»

Tradisjonen med et årlig julebesøk av den lutherske pastoren i Svalbard kirke og andre ledere av hovedbygda i Longyearbyens skjærgård – 34 nautiske mil fra Barentsburg over en fjord omkranset av majestetiske Hvite fjell – ble avbrutt under pandemien. Det ble igjen utfordret av krigen i Ukraina, som også forstyrret sporadiske besøk av ortodokse prester.

I 18 måneder har ingen kommet for å feire gudstjenester i det store trekapellet i Barentsburg fylt med ikoner. Den er alltid åpen, lyset skinner som et fyrtårn gjennom vinduene mot gruvearbeidernes moderne leilighetskomplekser og mot havet.

Så i løpet av de siste to månedene har Limstrand jobbet sammen med kirkekorets leder og lærerne ved Barentsburg-skolen for å lage et nedstrippet program der sanger og korte fortellinger fokuserte på juleevangeliets budskap om lys og fred i mørket.

Da hun avsluttet sine bemerkninger mens hun var på det store skipet som Sysselmannen på Svalbard hadde lånt ut for anledningen, sa Limstrand at hun ikke en gang var sikker på om hun i det hele tatt ville gi en offisiell velsignelse på slutten av representasjonen.

Men stemningen var blitt så festlig at hun påkalte det gammeltestamentlige verset «Måtte Herren velsigne deg og bevare deg» foran publikum som inkluderte kirkens ansatte, foreldre fra Longyearbyen, lærere fra Barentsburg og, diskret sittende bak, daglig leder. . av Arcticugol, gruveselskapet som driver byen.

Gruvedrift har i mer enn et århundre resultert i faste bosetninger på Svalbard, inkludert Longyearbyen med rundt 2000 innbyggere og Barentsburg hvor det bor rundt 350 mennesker. Selv om dette er norsk territorium, var Sovjetunionen part i en traktat fra tidlig på 1900-tallet som tillot andre land å dele mineralrettigheter, og Arcticugol fortsetter å drive den russiske gruven.

Under den kalde krigen brøt det ut spenninger mellom de to landene på Svalbard, slik de har gjort det igjen siden Russlands invasjon av Ukraina, blant annet over transporten av matforsyninger fra Barentsburg i juli. I oktober kunngjorde Svalbards reiselivsråd – som representerer øygruppens blomstrende fritidsnæring – at de vil kutte ut turistgrenen til Arcticugol i protest mot krigen.

Men kirkemedlemmer støttet korets julebesøk, sa Limstrand, for å hjelpe barna til å ikke se hverandre som fiender, men heller be for alle, spesielt i disse avsidesliggende samfunnene.

«Vi er så langt unna at vi føler oss knyttet til hele verden,» sa hun til The Associated Press, og la til at hennes ansvar som pastor på Svalbard er å gi «åndelig gjestfrihet» utenfor hans protestantiske flokk.

Leonard Snoeks sa at hans 10 år gamle datter samlet inn penger til Ukraina, solgte vafler og kaffe utenfor hjemmet deres i Norge, men at de ikke hadde noen betenkeligheter med å bli med på korturen med de nye vennene det har blitt gjort siden familien flyttet til Svalbard seks måneder. siden fra det norske fastlandet.

«Selv om ting er som de er, skiller det ikke det faktum at folk er mennesker,» sa Snoeks. «Kirkekoret er veldig viktig å se utover det, for å vise at du bryr deg.»

For å understreke at dette ikke var en diplomatisk ouverture men en barnetjeneste for barn, ble lørdagens feiring holdt på Barentsburg skole.

Det russiske programmet fulgte opptredenen til det norske koret. Siden de fleste familier i Barentsburg er ukrainske, inkluderte det et dikt og en tolkning på dette språket av den berømte «Carol of the Bells», som først ble skrevet for et århundre siden i Ukraina.

Svetlana Yanevska, nestleder ved skolen siden mai, sang a cappella-sangen med elevene.

Hun forklarte senere at det var spesielt viktig i år å følge religiøse tradisjoner sammen, fra forberedelse til showet til å gå fra hus til hus i Barentsburg på julaften for å dele søtsaker som kutia, en rispudding med nøtter og rosiner.

«Overalt er barn barn. Målet vårt er at alle barn skal være lykkelige og trygge, sa Yanevska.

Det første russiske nummeret begynte i bekmørkt, med små barn i hvite dresser som danset og viftet med lommelykter i takt med at en projeksjon av julenissens slede beveget seg over veggen foran Donald Duck-veggmaleriet.

Skolens engelsklærer, Maria Kharcheva, som nylig forlot Russland, forklarte at lysstrålene var ment å symbolisere «stjernene på nattehimmelen da Frelseren ble født».

«Jeg er en religiøs person. Denne ferien er veldig viktig for meg. Det symboliserer noe rent, varmt,» sa Kharcheva. Hvis hun savnet tilstedeværelsen av en ortodoks prest i julen, var hun henrykt over denne «uvanlige» feiringen som barna hadde jobbet hardt for å forberede.

De blandet seg alle i utvekslingen av gaver – ledet av en lærer som spiller rollen som Ded Moroz, den slaviske ekvivalenten til julenissen, i et flytende hvitt skjegg og blå kappe – etterfulgt av Napoleonskake, russisk te og Coca-Cola. Så tok en klønete buss den norske gjengen gjennom snødekte gater til havnen for den lange turen tilbake.

___

Associated Press religiøs dekning mottar støtte gjennom APs samarbeid med The Conversation US, med finansiering fra Lilly Endowment Inc. AP er eneansvarlig for dette innholdet.