Trekningen på ni pasninger starter dypt inne på brasiliansk territorium med midtspiss Tostao som kommer tilbake på egen banehalvdel for å hente ballen. En pen trekant på midtbanen ser deretter at ballen lander ved føttene til Clodoaldo, som dribler forbi italienske Rivera før han trekker inn ytterligere tre italienske spillere. Den defensive midtbanespilleren slipper elegant unna taklinger med en sashay som skapte historie før han passerer ballen til Rivelino, som er plassert på venstre sidelinje nær halvveislinjen. Da Italia mister formen, sender Rivelino en lang ball til Jairzinho lenger ned på linjen, som deretter driver for å dra den italienske skipperen Facchetti ut av posisjon, og deretter passerer ballen til Pele.

Tiden ser ut til å stå stille. Pele holder ballen rolig, selv om Tostao, som startet trekket, men nå er tilbake i sin vanlige posisjon, varsler spissen om Brasil-skipper Carlos Albertos løp fra dypt. Uten å se opp skyter Pelé en perfekt vektet pasning inn i banen til bakspilleren, som skyter for første gang. Skuddet med lav kurve slo målvakten og kronet 4-1-seieren i VM-finalen i 1970. Målet står jevnlig på mange lister som det beste i et verdensmesterskap, og trekket, for mange, var det definerende bildet av en av de beste lagene som noen gang har spilt i verdenscuppen.

Du ser på målet og merker en markant annen spillestil. Europeerne foretrakk allerede da en mer direkte stil. Brasilianerne på sin side hadde alltid et triks eller to i ermet. Seleção spilte med den brasilianske mentaliteten jogo bonito (som betyr «det vakre spillet» på portugisisk). De bare danset til en annen beat. «Brasiliansk fotball,» sa tidligere Brasil-trener Joao Saldanha, «er noe som spilles til musikk.»

Det hjalp at hver spiller i 1970-troppen med 22 medlemmer hadde spilt i Brasil på den tiden. Fem kom fra Santos, tre fra Botafogo og Cruzeiro, to fra Fluminense, Corinthians og Palmeiras, og en fra Flamengo, Grêmio, Sao Paulo, Atlético Mineiro og Portuguesa.

Men ting har endret seg nå. Kanskje irreversibelt. Brasil spiller kanskje ikke på den måten fordi de bare ikke kan det. Deres unge talenter forlater sine kyster mellom 18 og 21 år, fullfører sin utvikling i Europa, blir coachet og coachet bort fra Brasil, og selv om det betyr at de spiller en veldig moderne og oppdatert stil, mangler de rett og slett teften til den gamle. Når de tenker på fotball, tenker de annerledes.

85 prosent, ifølge data publisert av Fifa, av det brasilianske laget som har blitt kåret til verdensmesterskapet i 2022 i Europa og de 10 beste lagene i verden, er Brasils antall det minste. Alle andre lag, inkludert Argentina, er over 92 %. Land som Mexico (35 %), Uruguay (46 %), USA (62 %) og Iran (44 %), som alle finner en plass på topp 20 på FIFA-rankingen, har lavere prosentandeler, men det er også derfor de ikke ende opp med å være fantasifull.

Det er ikke bare det heller. Totalt spiller 73 % av spillerne i turneringen for europeiske klubber, til tross for at Europa kun stiller med 40 % av lagene i turneringen. Europa, som det har vært i flere tiår, er smeltedigelen for verdensfotballen. De beste spillerne og managerne tar veien til de rikeste og mest prestisjefylte ligaene, som alle er i Europa, og dette har igjen en ringvirkning på selv de minste ligaene på kontinentet.

Syv av de siste åtte VM-finalistene har kommet fra Europa og 13 av de siste 16 semifinalistene også. Brasil og Argentina er fortsatt i favorittdebatten, men å vinne trofeet viste seg å være en annen utfordring. Den rene kvaliteten på kontinentet kan måles av det faktum at åtte av de 10 beste lagene i verden er europeiske og Tyskland er ikke engang et av dem. Italia, regjerende europamestere, kunne ikke en gang kvalifisere seg. Erling Haaland er i sitt livs form, men vil ikke spille i Qatar 2022 da landet hans Norge ikke klarte å kvalifisere seg, til tross for at den store mannen scoret fem mål på seks kamper i kvalifiseringen. Sverige vil heller ikke være der. Det er med andre ord ingen garantier.

Om ikke alt dette var nok, gir UEFA Nations League, som startet i september 2018, Europa en enda større fordel. Turneringen lar europeiske lag spille konkurransekamper mot hverandre mens resten av verden (les: ikke den beste heller) må konkurrere i vennskapskamper. Så hvis du lurer på hvorfor selv internasjonal fotball har et typisk europeisk preg, så er dette en del av svaret.

Europa, som det har gjort i tennis også, har fått fordelene fra de sterkeste ligaene og de sterkeste internasjonale lagene som spiller mot hverandre regelmessig og lærer gjennom disse kampene. Spillere er i stand til ikke bare å finpusse sine individuelle ferdigheter, men også få en bedre forståelse av lagoppsettet og ved verdenscupen teller hver minste ting.

Vi kan håpe å finne en bedre balanse, men resten av verden har mye å ta igjen og det vil ikke være lett å gjenvinne fordelen. Dette vil bety en massiv restrukturering av ligaer i andre kontinenter, og de økonomiske muskler som kreves vil også være enorme. Slik situasjonen er, vil verden heie på Brasil og Argentina som deres representanter fordi, for å omformulere den tidligere engelske spissen Gary Linekars sitat, «Fotball er et enkelt spill: 22 menn løper etter en ball i 90 minutter og til slutt, Europeerne vinner fortsatt.»