LAHORE: Vi har ennå ikke kontrollert terrorisme. Politisk polarisering i landet er ekstremt, mens politiske økonomiske begrensninger har overskygget den virkelige økonomiske oppskriften på bedring.

Våre økonomiske problemer har blitt forsterket av omfattende korrupsjon og dårlig styresett. Å bringe sunn fornuft inn i økonomiske saker er en vanskelig oppgave. Økonomiske ledere møter negative faktorer på både lokale og utenlandske fronter. Vi er fortsatt stemplet som en grobunn for terrorisme.

Vår korrupsjonsindeks har falt jevnt de siste fire årene. Det internasjonale pengefondets (IMF)-pakken undertegnet av PTI-regjeringen gikk av sporet da den regjeringen tok makten. Gjenopptakelsen av IMF-programmet har ført til mer elendighet til befolkningen i Pakistan med lite håp for den nærmeste fremtiden.

Økonomien har blitt dysfunksjonell. Dette betyr katastrofe for befolkningen på over 60 millioner mennesker som er rammet av fattigdom. Folk mister stadig jobben i et land som tilfører 3-4 millioner flere mennesker til arbeidsmarkedet basert på nåværende vekstprognoser.

IMF-programmet fordømte vår vekst til 2,5 %. Det er en merkelig pakke fra IMF som, i stedet for å styrke rupien, har destabilisert valutaen vår. Økonomien er dysfunksjonell. Vi legger til 3 millioner nye ansatte hvert år. I følge våre nåværende vekstprognoser ville det ikke en gang vært mulig å gjenansette de som har mistet jobben de siste fire årene.

Privat sektor har skuffet nasjonen. De er skatteunndragere, smuglere, underopplysere og de bruker alle triks for å skjule inntekter. Staten har også tatt på seg utgifter langt utover inntektene.

Budsjettunderskuddet har passert tre billioner rupier i året. Det har fanget privat sektorfinansiering ved å ta lån fra kommersielle banker. Det er dumt å forvente at ærlige bedrifter i privat sektor kan levere så mye. Statseide offentlige virksomheter representerer en ekstra byrde på 1,5 billioner Rs for statskassen.

I dagens globale finansmarked kan økonomien kun drives av privat sektor, som blir sett på som vekstmotoren. Ved å utvide offentlig sektor marginaliserer planleggere gründere i privat sektor og oppmuntrer kjeltringer som bøyer alle reglene til å tjene penger uten å betale skatt.

Regjeringens rolle bør begrenses til forsvarlig regulering og utdypende reformer. Det bør deregulere sterkt regulerte sektorer som energi. Beslutninger om energidistribusjon må være drevet av markedskreftene.

I stedet for å lisensiere kraftproduksjonsprosjekter med tilbakekjøpsgarantier, bør alle få lov til å installere et kraftprosjekt basert på lave drivstoffkostnader og miljøvennlighet.

Produsenten bør ha lov til å selge strøm til forbrukere etter eget valg. Transmisjons- og distribusjonsselskaper bør begrense sin rolle til å transportere elektrisitet fra produksjonsstedet til destinasjonen produsenten ønsker.

Denne modellen fungerer i Storbritannia, USA og mange andre land, men er best utført i Norge, som har tilsvarende vannkraftpotensial som Pakistan. Til tross for et gassoverskudd, produserer norsk privat sektor strøm fra vannressurser.

Regjeringen bør begrense seg til politiske og regulatoriske nivåer. Selv infrastrukturprosjekter bør bygges av privat sektor på bygge-og-overføringsbasis.

For tiden utgjør våre utviklingsprogrammer for offentlig sektor ikke mer enn 3 % av vårt BNP, mens for å oppgradere infrastrukturen til ønsket nivå, trenger vi en årlig investering på 10 % av vårt BNP.

Dette ville bare komme fra privat sektor ved å tiltrekke lokale og utenlandske investorer. Korea, Japan og Kina er vellykkede eksempler på offentlig-private partnerskap innen infrastruktur. Vi bør lære av dem.