IAIN Macwhirter («Beklager Greta, SNP vil falle tilbake i armene til sin første kjærlighet – olje», The Herald, 26. august) tar opp SNPs dilemma angående oljeutvinning og miljøspørsmål. Den sier at oljeinntektene neste år vil være 13 milliarder pund, med 20 milliarder fat igjen i skotsk farvann.
Det er en betimelig påminnelse om de spennende realitetene og ansvaret for full suveren uavhengighet fra den daglige regjeringen i et massivt begrenset delegert nasjonalt parlament under London-styre.
Med suverene makter vil et nytt skotsk politisk parti under uavhengighet kopiere Norge og velge olje og den årlige skatten på 13 milliarder pund for å fullstendig utrydde Vest-Skottlands arv av sosial deprivasjon fra det gamle London-regimet.
De ville sannsynligvis legge til ytterligere 1,5 milliarder pund i året til potten ved å leie Faslane til England (og dermed skape skotsk politisk innflytelse med England, USA og NATO).
De økonomiske og politiske argumentene for uavhengighet er veldig forskjellige fra SNP som leder Holyrood.
Tom Johnston, Cumbernauld.
• Jeg har nettopp lest ferdig, med stor glede, The Clydes 1998 Herald Book. Jeg, som gutt og ung mann på 1950- og begynnelsen av 1960-tallet, tilbrakte mange glade dager på noen av de vakkert illustrerte dampskipene og fergene i boka. Det at vi som nasjon ikke kan bygge to nye ferger, i tide og nær budsjett, gjør meg sint og desperat. Dette antyder for meg at den nåværende regjeringen i Holyrood ikke kunne holde en spritfest på et bryggeri.
Kenneth T. MacDonald, Crookedholm, East Ayrshire.
DET ER PÅ TID Å RIVE RØTTENE
STRUAN Stevenson («Litany of failure is why SNP must be subject to UK scanning», The Herald, 25. august) fortsetter lenge om hvordan Skottland er en håpløs sak, med dets folk reddet fra nød og elendighet utelukkende ved velviljen til resten av Storbritannia. Han avslutter med å tordne: «De siste tallene fra GERS har avslørt den ubehagelige sannheten om tilstanden til økonomien vår etter 14 år med vanstyre fra SNP.»
Gitt tiden det tar å snu situasjonen, ville det være mer nøyaktig å si: «De siste GERS-tallene har avslørt den ubehagelige sannheten om tilstanden til økonomien vår etter 300 år med dårlig ledelse i Westminster.» Problemene i økonomien vår stikker dypt og er forankret i vår historie som en del av Storbritannia; kanskje det er på tide å trekke ut de røttene.
Stevenson avslutter med å proklamere at «Storbritannia har det bedre med Skottland». En overraskende konklusjon, gitt at hele artikkelen hans handlet om hvor mye penger resten av Storbritannia gir til Skottland. Hvis det virkelig er tilfelle, ville Storbritannia klart ha det bedre uten Skottland. For min del forplikter jeg gjerne.
Doug Maughan, Dunblane.
• GERS-tall som rapportert (brev, 25. og 26. august) viser at Westminster-regjeringen brukte 2184 pund ekstra på alle i Skottland det siste året.
Hvorfor oppfordrer ikke Westminster-regjeringen til uavhengighet? Hvorfor dør han av å ønske å beholde Skottland i Storbritannia hvis det koster 12 milliarder pund ekstra, basert på en befolkning på seks millioner?
Eric Macdonald, Paisley.
ZOMBIEARGUMENTET
Den amerikanske økonomen og nobelprisvinneren Paul Krugman laget begrepet «zombieargumenter» for argumenter som gjentatte ganger har blitt avvist, men som fortsatt er i grus, «spiser folks hjerner».
Jeg har allerede påpekt på disse sidene at den britiske regjeringen har kuttet finansieringen til engelske lokale myndigheter med rundt 50 % siden 2010, og at disse kuttene sildrer ned til det skotske blokktilskuddet via Barnett-formelen. Det samme gjelder kutt i utdanning og politiarbeid samt underfinansiering av NHS i England.
Likevel gjentar Donald Macleod («Bin strike is whipping up a stink», The Herald, 26. august) det samme mantraet som mange av dine tidligere korrespondenter når offentlig finansiering er i søkelyset, nemlig at det hele er den skotske regjeringens feil. Men i tillegg til de eksterne begrensningene på Scottish Block Grant, er det omfanget av levekostnadskrisen, som seriøst skjerper kravene til det skotske regjeringsbudsjettet og alle andre budsjetter som trekker på det.
Likevel behandler kommentatorer som Mr Macleod oss fortsatt med zombieargumentet om at alt må kastes ut av den skotske regjeringen. Selv om den skotske regjeringen kan spille en formidlende rolle mellom fagforeningene og Cosla, vil det alltid være det faktum at den blander seg inn eller tvert imot holder seg unna, som er Mr Macleods foretrukne syn.
Det burde være unødvendig å si at alle opposisjonspartiene også går inn i zombie-argumentet, og tar ganske villig feil av velgerne for uinformerte idioter, jo bedre å slipe sine politiske akser.
Noe mindre opportunistisk og mer konstruktivt ville vært velkomment, men er neppe å forvente når det er utsikter til å lage politisk kapital av noe slag.
Alasdair Rankin, Edinburgh.
FORBEDRE ARGUMENTET
Jeg er så enig med Alan Carmichael (Letters, 23. august) at, med den avdøde store demokraten Desmond Tutu, bør vi ikke heve stemmen, men heve argumentet vårt.
Hvis nasjonalistene bare sluttet å heve stemmene sine i stadig strengere klager og forbedret deres politiske/økonomiske argumentasjon, kunne de (a) overbevise over 29 % av skottene om at vi trenger Indyref2, og (b) mer enn 45 % av de skotske velgerne vil stemme Ja.
Inntil da har de demokratiske rettighetene til 55 % til selvbestemmelse for å forbli fra Storbritannia med rette fratatt den nasjonalistiske minoriteten deres IndyRef2.
Alasdair Camp Sampson, Stewarton.
MARTIN LEWIS HAR INGEN JEGNE
DET faktum at en som Martin Lewis («Martin Lewis» sinne over energipriser burde sette den britiske regjeringen til skamme», Herald View, 27. august), med en uavhengig ånd og utmerket legitimasjon, to ganger ble nektet medlemskap i House of Lords forteller oss alt som er å vite om de tvilsomme fordelene ved denne institusjonen.
Vi kan sammenligne personene på «æreslisten» som Boris Johnson skal sette sammen og spørre om noen av dem lever opp til Martin Lewis. Vi kan utvide det og spørre hva de som i dag sitter på de røde benkene har gjort for å få plass som livslang lovgiver. Ikke folkevalgt, ikke representativt for publikum, men betalt av publikum.
GR Weir, Ochiltree.
NIVÅ ENERGIPRISER
Det er sikkert en veldig enkel måte å redusere livskostnadskrisen på, samtidig som man oppmuntrer til reduksjon av karbonutslipp. Dette innebærer å prioritere energipriser – både gass og elektrisitet – etter innenlandsbruk til fordel for lavbrukere. Verktøyet setter grunnprisen, men båndene og premie-/rabattprosentene vil bli satt av en regulator.
For eksempel – 80 % reduksjon fra basispris per enhet opp til 50 % av gjennomsnittlig husholdningsforbruk, basispris fra 50 % til 150 % bruk og 200 % premie for enheter utover . Dette vil redusere brukskostnadene betydelig for lette brukere (de som trenger penger mest) samtidig som det vil oppmuntre tunge brukere til å redusere forbruket.
Å konkurrere på en basispris fjerner tilsløringen av komplekse prisordninger og bør øke priskonkurransen (mindre unormal fortjeneste?). Slike programmer har presedens (f.eks. California og deler av Kina), selv om jeg mistenker at høyere nivåer er nødvendig for å nå de nødvendige målene. Levekostnadskrisen vår og behovet for å redusere utslipp krever innovative løsninger som jeg bare ikke hører fra politikere.
Ian Warmerdam, Edinburgh.
VENNLIGST IKKE RETTER TIL 1979
Scenene i Edinburgh med søppel som hoper seg opp, uten tvil nå sett over hele verden, sammen med stanken og andre miljøhensyn, var selvfølgelig sjokkerende. Vi leser at arbeidskampene intensiveres, med streiker som nå sannsynligvis påvirker skoler, barnehager og avfallsinnsamling i andre deler av landet («Rådarbeidere trapper opp søppel- og skolestreik», The Herald, 26. august) .
Det er nesten uunngåelig at folk vil huske «misnøyens vinter» fra 1978-79, da sosiale og industrielle forstyrrelser brøt ut i Storbritannia, da under en Labour-regjering, etter utbredt streikeaksjon. Det er å håpe at vi ikke vil se en gjentakelse av visse handlinger i Liverpool fra fagforeningsmedlemmer når avslaget på å gjennomføre begravelser førte til at lik ble hentet fra kjølelager. La oss håpe at hvis tilbudet av offentlige tjenester sannsynligvis vil forverres ytterligere i hele territoriet, at ting aldri vil gå så ille.
Ian W Thomson, Lenzie.
«Ondskaplig popkulturfanatiker. Ekstrem baconnerd. Matjunkie. Tenker. Hipstervennlig reisenerd. Kaffebuff.»