Det er lett å kritisere andre; vi gjør det alle og for noen har det blitt en hobby, egentlig ikke til noe formål. Vi liker også å kritisere maktmennesker, som politikere, som ikke alltid vet nok om den aktuelle politikken og handlingene, og hvilke alternativer de kunne ha hatt. Politikerne selv er absolutt flinke til å kritisere hverandre; det er en del av jobben deres, men ofte går de utover, bruker språket og beskrivelsene til motstandere og hva de gjør langt utover det som er innenfor reglene for akseptabel debatt, og også hva motstanderen kan rettferdiggjøre med fakta og tall.
Historier og fakta er ofte partiske. Dette inkluderer absolutt hvordan vestlige politikere snakker om den russiske krigen i Ukraina; de sier at det ikke var mulig å forutse og sette i verk forebyggende tiltak. Jeg sier at det var mulig å forutse og at forskjellige handlinger kunne og burde vært tatt for å unngå krigen. Nå, når det raser, er det fortsatt måter å få slutt på det raskere enn det ser ut som partene ønsker, spesielt siden Vesten letter på Ukrainas militære på en betydelig måte. , forlenger krigen og ikke oppmuntrer til å starte forhandlingene.
I Pakistan har jeg inntrykk av at politikere går alt for langt i å kritisere sine politiske kolleger, noen ganger på tvers, og anklager motstandere for intensjoner de ikke har. Kanskje noe av det er greit nok siden «alle» gjør det. Men jeg tror politikere kan gå lenger med mer rettferdige og mer hjertelige debattstiler. Noen av tingene politikere hevder vil føre til ærekrenkelse og andre anklager i andre land, ja i USA, som er et land vi alle fortsatt beundrer.
I mitt land, Norge, er denne uken «Arendalsuken», sommerarrangementet for politisk, økonomisk og sosial debatt. Jeg har fulgt mange økter på internett, og de har vært underholdende og hyggelige, ja faktisk når det er poler, uenigheter og motstridende synspunkter mellom panelene, vanligvis sammensatt på en slik måte at meningene spriker. Jeg har blitt imponert av politikere og forståsegpåere som holder debatter i en respektfull tone, selv når de er grunnleggende uenige. Men jeg ble litt skuffet over mangelen på alternative løsninger fra ulike parter.
I sommer har de tøffeste sakene i Europa, inkludert Norge, vært høye strømpriser, høye bensinpriser, høye matvarepriser og prisøkninger på andre ting som påvirker folks kjøpekraft, også de med tykk lommebok, ja, kredittkort i disse dager. Opposisjonspartiene vil at regjeringen skal gi subsidier ikke bare til private husholdninger, men også til private selskaper når strømprisene er ekstremt høye, og risikerer at enkelte selskaper går konkurs. I Norge har private selskaper som har mistet en stor del av inntekten sin under korona-pandemien, som restauranter og andre hotellvirksomheter, mottatt statlig støtte. I dag ønsker bedrifter som er rammet av unormalt høye strømpriser tilsvarende støtte. Det er et dilemma for myndighetene å kompensere selskaper da det kan forvrenge den kapitalistiske modellen der private selskaper må være forberedt på både gode og dårlige dager. I tillegg kan mange bedrifter overføre de høyere kostnadene til forbrukere som kjøper varene deres. Og tjenester. Dette betyr at det blir vanskelig for opposisjonspartiene å kritisere regjeringen og å be om for mye støtte fra privat sektor som kan knuse den kapitalistiske modellen selv om det kun er en liten gruppe selskaper i visse sektorer som lider av unormalt høy elektrisitet. priser; majoriteten av privat sektor blomstrer, og det er ofte vanskelig å finne arbeidskraft for mange bedrifter når arbeidsledigheten er under 2 % i landet. Men jeg er sikker på at det vil bli funnet målrettede statlige subsidier for å hjelpe de mest sårbare virksomhetene til å overleve og komme seg etter kriseperioden.
Selv om den nåværende energikrisen i stor grad er forårsaket av reduksjonen av gassleveranser fra blant annet Russland til Tyskland som har opplevd en økonomisk boom takket være billig gass. Men det er for lett å skylde på Russland, og Russland reagerer på EUs sanksjoner mot landet. Politikerne burde ha funnet andre løsninger. I andre land, som Norge, som hadde en fordel fremfor andre land på grunn av overflod av vannkraft, burde det vært bedre forberedt på en tørr sommer og behovet for europeiske naboer for å levere norsk strøm. Den opphetede politiske debatten i Norge er ofte urettferdig overfor datidens regjering da skylden ligger hos mange regjeringer, tjenestemenn og eksperter.
Og så tilbake til viktigheten av å holde debatter på «siviliserte nivåer». For noen år siden husker jeg en debatt med daværende Høyre-statsminister Erna Solberg, som tapte valget i fjor etter åtte år ved roret, og hans motstander for stillingen som statsminister Jonas Gahr Støre, som tiltrådte i september i fjor. Uttaket sa i debatten jeg sikter til at motstanderen Solberg virkelig var en «viktig politiker». Det var sant og en høflig ting å si, i stedet for å kaste mer eller mindre berettiget kritikk mot ham.
I artikkelen min forrige uke fokuserte jeg på viktigheten av at utdanningssystemet gir rom for fantasi og kreativitet, slik at neste generasjon kan oppmuntres til å tenke selv og finne nye løsninger på gamle og nye problemer. Jeg brukte et ungt norsk geni, Haakon Ellingsen (18), som modell, og jeg refererte også til Albert Einstein som ikke bare var et vitenskapelig geni, men også husket i dag for sine uttalelser som oppmuntrer til filosofier. Hvis vi forestiller oss hvordan ting kan være, har vi tatt de første skrittene for å forandre verden til det bedre, sa Einstein, og vi bør alltid prøve å gjøre ting som er bra for andre, ikke bare oss selv. De fleste politikere har nok dette ønsket og intensjonen, i hvert fall for grupper av velgere; men debattstilene og arbeidsmetodene må endres for å nå målene.
Fremover tror jeg mange vil vende seg bort fra tradisjonell partipolitikk på grunn av klimaet med ofte harde og uproduktive debatter som har blitt vanlig. Debatter kan mangle oppriktighet og ærlighet, og det blir viktigere å slå motstanderen med ord enn å få til håndfaste handlingsplaner med gode resultater.
Unge genier i dag kan bygge bedrifter og finne nye måter å debattere og løse problemer på, som unge Haakon Ellingsen. Formene for politisk, økonomisk og sosial deltakelse kan bli annerledes i fremtiden, på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Unge mennesker kan velge konkrete handlinger som de Ellingsen er involvert i, og høflige debatter med andre, ikke de harde debattene vi ofte ser i mainstream-politikken i dag. Mange unge mennesker gikk til hjertelige debatter og jobbet i det stille i datarommene og på sosiale nettverk. Sistnevnte i dag er ofte polarisert og røff, men jeg tror det bare er i forbifarten. I fremtiden vil debatter være mer høflige og hjertelige, forutsatt at de er inkluderende og sosialt ærlige. Tradisjonelle politikere må følge etter og skape en atmosfære som bidrar til problemløsning, fantasi, kreativitet og visjon i partier, og også dele plass med andre organisasjoner og virksomheter.