Jon Gower

Før han på mystisk vis ble myrdet i Mongolia på tampen av sin 30-årsdag, hadde den walisiske undersøkende journalisten Gareth Jones levd en konsertina av et ekstraordinært liv, og klemte inn opplevelser og utforskninger som reflekterte stor personlig energi og dyp intelligens, kombinert med en kommuniserbar livsglede.

Han jobbet for tidligere statsminister David Lloyd George, møtte slike som USAs president Herbert Hoover og hyperinnflytelsesrike mediemoguler Lord Beaverbrook og William Randolph Hearst.

Denne eksepsjonelt lyse unge mannen – i stand til å snakke fem språk og utstyrt med en sjelden evne til å analysere utenrikssaker i dybden – var også et skarpt vitne til noen av de avgjørende hendelsene på 1900-tallet, fra depresjonens omskiftelser i New York. York til gjennom Mussolinis strammere grep om Italia til fremveksten og fremveksten av nazistene i Tyskland.

Det var et fly- og maktelskende Tyskland på den tiden og Jones hadde en sjelden mulighet til å se de to på nært hold da han ble den første utenlandske observatøren som fløy med landets nye kansler.

Selv den relativt uerfarne unge reporteren kunne fornemme viktigheten av øyeblikket:

Hvis dette flyet skulle krasje, ville hele Europas historie bli endret. Noen få meter unna sitter Adolf Hitler, Tysklands forbundskansler og leder for den mest vulkanske nasjonalistiske oppvåkningen verden noen gang har kjent… Beboerne i flyet er faktisk en masse menneskelig dynamitt…

uimotståelig liv

Det er ganske normalt for en mann vestlig post journalist, avisens nåværende politiske redaktør, Martin Shipton, forventes å være Jones» siste biograf, ettersom de begge deler evnen til å se det store bildet og finne de talende detaljene.

Shipton brukte tre år på å sette sammen dette engasjerende og fascinerende livet, og gransket Aberystwyth National Librarys enorme arkiv av missiver – Jones var ingenting om ikke en inkarnert forfatter – leste sine publiserte artikler og snudde sidene i notatbøkene sine.

Portrettet som dukker opp er det av en «intellektuelt nysgjerrig wireframe» som hadde enorme reservoarer av sjarm og en rikelig livsglede kombinert med en livlig og permanent engasjert nysgjerrighet på hvordan ting fungerer, spesielt de av global geopolitikk.

Flytende i russisk, kanskje alle veier førte uunngåelig til Moskva, hvor Jones møtte utenrikskorrespondenter som f.eks. Manchester-keeperer Malcolm Muggeridge.

Men før det måtte han mestre språket, som innebar å haike på en kullbåt som forlot kaiene i hjembyen Barry til Bergen i Norge, for så å ta toget til et annet skip på vei til Riga hvor han finpusset språkkunnskapene sine.

Å snakke språket var avgjørende for å forstå hva som skjedde i Sovjetunionen. Der hadde han tilgang til diplomater og journalistkolleger, men når det kom til å utforske matmangel og sultforhold i Ukraina, var han stort sett alene.

Bevis på lidelse

Sovjetunionen benektet offisielt eksistensen av en slik sult, men Jones, som brøt forbudet som forbød utenlandske journalister å begi seg langt utenfor Moskvas bygrenser, møtte bønder som ble gått dit for å kjøpe eller tigge brød, mens andre betalte for brød med gull, en umoralsk valutakurs hvis det noen gang fantes en.

Han bor også hos bønder hvis barns mage er oppblåst av sult, fyller notatbøkene med vitnesbyrd om lidelse som mannen han så som tok et stykke brød fra en spyttetong og spiste det.

Brød var et desperat behov, men det var også lite frø, og antallet storfe var i ferd med å bli farlig lavt.

Arbeidsledighet var også en plage, ettersom forsøket på å stimulere et industrialisert samfunn og skape enorme kollektive gårder mislyktes – samtidig som det ble drevet ut småbønder fra jordene de tidligere hadde lykkes med å arbeide med og etterlate arbeidere fabrikkarbeidere fratatt brødtegnene som fulgte med arbeidet.

Etter å ha sett hungersnøden med egne øyne, hadde Jones en stor scoop på hendene, men han bestemte seg for å spre historien ved å holde en pressekonferanse i Berlin, dele historien sin med andre journalister på en måte som kan virke altfor sjenerøs, eller kanskje naiv.

Selv hadde han bare samlet en måneds arbeidserfaring på Tid og hadde ennå ikke begynt å jobbe med vestlig post.

Uansett årsaken til pressekonferansen, skapte den enorme historien overskrifter, og slynget Jones til kjendisskribentstatus for å starte opp.

Avvikende stemmer

De sovjetiske myndighetene hadde selvfølgelig et svakt syn på alt dette, men de var ikke de eneste avvikende stemmene.

Den som tilbakeviste Jones beskrivelse av situasjonen i Ukraina var den sosialistiske dramatikeren George Bernard Shaw.

Han, sammen med 20 andre forfattere som nylig hadde besøkt Sovjetunionen, var underskrivere på et brev som beskrev en håpefull og entusiastisk arbeiderklasse og hadde det motsatte synet til den «nåværende løgnkampanjen» som, etter deres syn, skadet omdømmet til USSR.

Shaw møtte til og med Stalin, en despot som ville sende millioner i døden i gulagene i Sibir og andre steder, i forventning om å «se en russisk arbeider og jeg fant en georgisk gentleman.»

Han avfeide forestillingen om sovjetisk sult ved å berømme et russisk måltid, som «den mest skjærende middagen i mitt liv».

Og andre journalister hopet seg inn, som New York Times» Moskva-byråsjef Walter Duranty, som foraktet Jones» påstander om at bønder sultet og døde i stort antall.

Tatt til fange

Gareth Jones reiste verden rundt da han møtte sin plutselige slutt.

Mens han turnerte verden rundt, møtte han den store arkitekten Frank Lloyd Wright så vel som de walisiske nybyggerne i Wisconsin, og stoppet for å holde publikum trollbundet på offentlige forelesninger underveis. Han besøkte Pearl Harbor på Hawaii før han la ut på en utmattende reise gjennom Indre Mongolia og det japansk-okkuperte området i Nord-Kina.

Han ble tatt til fange underveis, selv om Jones underholdt bandittfangerne sine ved å synge walisiske sanger og salmer, inkludert livlige gjengivelser av «Dafydd y Garreg Wen» som kalte dem til ekstranummer.

Shipton avdekker lagene av rykter og motrykter som avslører sannheten om hva som egentlig skjedde med Jones, og avslører koblinger mellom bilen han reiste i og sovjetisk etterretning.

Hvorfor han ble drept vil for alltid forbli et mysterium, og det samme vil identiteten til personen som trykket på avtrekkeren.

sannhet til makten

Et av Martin Shiptons uttalte mål med å skrive denne boken er å heve Gareth Jones» status til en ekte walisisk helt.

I en tid da bløt om falske nyheter går hånd i hånd med Trumps angrep på sannheten selv, fortjener en reporter som Jones som snakket sannhet til makten en slik heving.

Det var et godt eksempel på fryktløs journalistikk som kjempet mot løgner, i dets tilfelle intet mindre enn partiske sovjetiske beretninger om en hungersnød kjent for ukrainere som Holodomordelvis motivert av Stalins egen politikk og som lett påberoper seg ordet «folkemord».

Som du forventer, lar Shipton Jones sine egne ord bære fortellingen, historien om et liv som er godt levd og tragisk forkortet av tre kuler i et land med villmannlige banditter.

Det er en bemerkelsesverdig biografi, utmerket godt undersøkt og dyktig fortalt.

Helt? Vel, ja, utvilsomt, fra denne beretningen, selv om det føles som om det er et ord som Jones ville ha trukket tilbake: det så ut til å være veldig lite arroganse eller arroganse om ham.

Det som slår leseren mye mer er hvilket så godt selskap han så ut til å være – veltalende, entusiastisk og urokkelig nysgjerrig – som gjør hans svært utidige død desto mer trist, som han hadde gjort. så mange gjenstår å gjøre.

Mr Jones – The Man Who Knew Too Much er utgitt av Welsh Academic Press og kan kjøpes her eller av gode bokhandlere