På et besøk i Norge nylig ble jeg overrasket over å oppdage hvor viktig vin har blitt for mange nordmenn. Noen av dem er villige til å campe i ukevis for å få de beste Burgundies og en vindiskusjon på scenen kan bli et populært teaterarrangement i Oslo. Norsk smak er uventet. Norges mest solgte vin er produsert av en black metal-musiker som også kuraterte en utstilling på Edvard Munch-museet.
Som i de fleste skandinaviske land er det kun én alkoholforhandler. I likhet med Systembolaget i Sverige og Alko i Finland, legger det norske monopolet Vinmonopolet høye avgifter på alkohol. (Alle disse ble satt på plass for å motvirke fylla.) I Norge er dette en fast margin tilsvarende 54p på hver 75cl flaske vin, pluss 22% av prisen.
Men i motsetning til de svenske og finske monopolene, setter Norge en grense på totalmarginen som for de fleste viner ikke kan overstige tilsvarende £8,36. For en spesiell kategori av dyrere viner er maksimal margin £19. Som et resultat, forklarer Stephen Fulker, den kanadiske sjefen for Vinmonopolet-butikken på Aker Brygge i Oslo, «billig vin er dyrt og dyr vin er billig.»
Det er derfor, hver februar, i fire uker, er en smal bakgate foran denne flaggskipbutikken full av telt der vinelskere, eller kanskje opportunister, står i kø i påvente av den årlige ankomsten av de beste Burgundies, spesielt de fabelaktig dyre vinene til Domaine de la Romanée-Conti. Det er lett å forstå tiltrekningen av denne situasjonen. En vin som andre steder er nøye tildelt privilegerte kunder til tusenvis av pund flasken er, i Oslo, tilgjengelig for alle som er villige til å stå i kø. For eksempel var DRCs La Tâche 2017 i salg tidligere i år for £1 230, en fjerdedel av prisen i Storbritannia. Betydelige summer kan tjenes ved å selge disse vinene videre.
Selv om noen potensielle kjøpere antas å sette studenter eller andre til å vente i kø for dem, er det en streng æreskodeks. Det er forbudt å hoppe i køen. Telt og toaletter leveres av bygningseierne. Folkene i køen kaller seg Grand Cru Network og har til og med sin egen sang. Jeg snakket med en som var nummer 132 i køen i februar i fjor, og som trist fortalte meg at den siste flasken DRC-vin hadde gått til nummer 131.
Men dette er ikke det eneste særpreg for vin i Norge. Siden mitt siste besøk på begynnelsen av 1990-tallet er vin ikke lenger bare for kjennere. Forbruket per innbygger mer enn tredoblet seg mellom 1980 og 2010, takket være nordmenns oljedrevne velstand.
I motsetning til i Storbritannia, sprer vinsøyler seg. Det ser ut til at det er rundt tjue vinspaltister i Norge. Jeg møtte åtte av dem, inkludert seks kvinner, noen av dem skriver for tre forskjellige aviser. Merete Bø har 10 000 abonnenter på nyhetsbrevet sitt, som tilbys som en del av et 700 pund-abonnement på næringslivsavisen Dagens Næringsliv. Den største vinklubben, Norske Vinklubbers Forbund, har 4000 medlemmer.
Bø og kjente komiker Thomas Giertsen har en vinpodcast som lett kan tiltrekke seg 30.000 nedlastinger. Forrige måned klarte vi tre å fylle det historiske Chat Noir vaudeville-teateret i Oslo med 350 vinelskere som betalte tilsvarende £100 en billett for å få servert tre små smaksprøver mens vi hørte oss snakke om vin.
Nordmennenes favoritter overrasker. Som en fra utenfor regionen forventet jeg at fyldige, varme rødviner ville være de mest populære i et land med lange, kalde vintre, men tørr tysk Riesling er den mest populære. Flaggskipsbutikken Vinmonopolet har en vegg med Tysklands beste navn – uendelig mye mer enn i noen annen butikk jeg har sett. Jeg har blitt fortalt at den norske ganen tiltrekkes av svært sure viner. Dette vil også forklare populariteten til engelsk musserende vin i Norge, dets viktigste eksportmarked. Tilsynelatende krysser 90 merker engelsk musserende vin Nordsjøen. En butikk i Sandefjord, en liten by helt sør i landet, har 51 engelske musserende viner, 11 fortsatt hvite og seks fortsatt røde – langt flere enn forhandlere i England.
Jeg smakte vinen som regnes som Norges beste musserende vin, Komorebi 2022. Druesorten som brukes er Solaris, en tidlig, sykdomsresistent drue som dyrkes nær Kristiansand i sør. Dyrkeren John Reidar forklarte meg at han ofte må dekke vinstokkene om våren med en tett maske for å få fart på blomstringen. Skalaen er liten. Da jeg spurte ham hvor stor vingården hans var, svarte han i form av antall vinstokker («2000 med et potensial på 7000») i stedet for i form av hektar.
Ifølge en fersk undersøkelse blant de 150 medlemmene i Norges Vinbondelag er det ingen av dem som dyrker mer enn 9000 vinstokker, men nesten 20 av dem planlegger å produsere vin kommersielt. Foreløpig er det kun to norske stillevinprodusenter som er profesjonelle nok til å selge til monopolet. Andre har lov til å selge vin til restauranter eller besøkende, men kun på glass og må ha bevilling. Salg av all alkohol i Norge er underlagt regulering. Ingen reklame er tillatt. Og forholdet mellom monopol, importører og kommentatorer er strengt regulert.
Vinmonopolet, som nå har 347 butikker, feiret hundreårsjubileum i fjor og toppet rangeringen av norske bedrifter når det gjelder forbrukertilfredshet. De fleste viner kjøpes på grunnlag av anbud etterfulgt av en blindsmaking. Derfor, ifølge Fulker, «har en liten produsent like stor sjanse for å havne i hyllene som en stor». Og å dømme etter den sterke representasjonen av amerikanske Pinots som Fulker er en fan av, ser det ut til at personalet får lov til å følge sin egen smak. Som i Sverige er boksvin populært, og utgjør omtrent halvparten av Vinmonopolets volumsalg. Og, som mange andre monopoler, insisterer de på at flasker med deres billigste viner ikke veier mer enn 420 g. Det er fordeler med å bare ha én kraftig vinforhandler.
Men for et land som bare har én detaljkunde, er det ekstraordinært mange vinimportører, rundt 750. Ifølge monopoltall, delt med meg av en av vinskribentene jeg møtte, er det rundt 10.000 av de 28.000 vinene i hyllene. av Vinmonopolet solgte i fjor færre enn 24 flasker. Mange importører satser i stedet på Norges ekstremt levende matscene.
Og hva med Munchs amatørmusiker? Sigurd Wongraven spiller rollen som Satyr i bandet Satyricon, men valgte bevisst å kalle vinene sine Wongraven fremfor å bruke sitt musikalske alter ego. Vinene hans, hovedsakelig fra Piemonte og Tyskland, var så suksessrike at Norges største vinselskap, Vingruppen, ansvarlig for rundt en femtedel av hele det norske vinmarkedet, kjøpte 90 % av merkevaren hans for rundt 4 millioner pund i 2019. fortsetter å produsere enhetene. Etter noen få prøvde på Bergen lufthavn å dømme, gjør den det med beundringsverdig glans.
Drikk som en nordmann
Jeg ga nylig alle disse tørre tyske rieslingene en poengsum på 17,5 av 20, «ib» betyr «i obligasjon», så minus britiske tollavgifter.
-
Carl Loewen, Maximin Herrenberg 1896 Riesling trocken 2022 Moselle (12,5%) £135 per boks med 6 ib Justerini & Brooks
-
Heymann-Löwenstein, Hatzenporter Kirchberg Riesling Grosses Gewächs 2022 Moselle (12,5 %) £156 per etui med 6 ib Howard Ripley
-
Schloss Lieser, Lieser Niederberg Helden Riesling Grosses Gewächs 2022 Moselle (12%) £174 per etui med 6 ib Howard Ripley
-
Schloss Lieser, Wehlener Sonnenuhr Riesling Grosses Gewächs 2022 Moselle (12,5 %) £174 per etui med 6 ib Howard Ripley
-
Heymann-Löwenstein, vinner Röttgen Riesling Grosses Gewächs 2022 Moselle (12,5 %) £192 per etui med 6 ib Howard Ripley
-
Knewitz, Nieder-Hilbersheimer Steinacker Riesling Grosses Gewächs 2022 Rheinhessen (13 %) £213 per etui med 6 ib Howard Ripley
GAMLE FAVORITTER
-
Sybille Kuntz Riesling Spätlese trocken 2015 Moselle (12,5%)
£32,33 Ukjente viner -
Peter Lauer, Ayler Kupp Neuenberg Fass 17 Riesling trocken 2020 Saarland (12 %)
Fra $50,99 hos forskjellige amerikanske forhandlere -
Eva Fricke, Lorcher Schlossberg Riesling trocken 2019 Rheingau (13%)
£79 World Wine Consultants
Smaksnotater, notater og foreslåtte forbruksdatoer på Lilla-sidene til JancisRobinson.com. Internasjonale forhandlere på Wine-searcher.com
Følge @FTMag for å oppdage de siste historiene våre først
«Typisk zombieaholic. Generell twitterfanatiker. Matfanatiker. Gamer. Unapologetisk analytiker.»