LI fjor sommer brukte jeg 10 dager på å reise gjennom Norge sammen med min partner. Vi besøkte Jotunheimen, en sørlandsk nasjonalpark på kryss og tvers av raviner, bekker og fosser. Jeg hadde en idé om et bilde jeg ville ta, og Jotunheimen virket som det perfekte stedet.

Jeg ville fotografere meg selv midt i en foss, men mange av ravinene og fossene vi passerte var for farlige. En dag, på en liten uasfaltert vei i ganske stor høyde, så jeg noen bekker som konvergerte mot denne svarte vannmassen.

Vi stoppet bilen. Jeg testet glattheten i steinene og kulden i vannet. Omtrent 20 meter lenger var det en veldig bratt skråning, men dette stedet var trygt. Bekken fløt bredt og mørket på steinen under ga en ramme for kroppen min.

Jeg satte opp kameraet for partneren min og tok posisjon i bekken. Det tok meg flere forsøk på å oppnå dette. Under en av dem passerte en buss meg naken i fossen. Alle passasjerene begynte å klappe.

Dette spesielle bildet illustrerer hvordan vi alle er underlagt ytre krefter – ting som ser ut til å stadig erodere oss. Jeg ville at betrakteren skulle svare på spørsmålene som ble stilt av bildet. Vil han overleve? Vil den bli revet med av strømmen? Eller klarer han å holde på?

Å lage disse bildene er en form for terapi for meg. Denne er fra tredje del av en trilogi som jeg har brukt de siste årene på å fotografere og som dokumenterer kampene mine med min mentale helse, og spesielt min OCD. Hver serie dokumenterer en ny fase: å bli syk, gå i terapi og legge bak seg noen av de verste årene i livet mitt.

Selv da jeg var barn, hadde jeg store problemer med å snakke om hva som foregikk i hodet mitt eller å kommunisere følelsene og behovene mine. Jeg begynte å lage disse kunstverkene fordi det var en måte for meg å slippe ut dampen.

I verste fall var jeg ekstremt engstelig. Men disse fossene, enten de var i iskaldt vann eller hengt opp i stor høyde, ga meg korte øyeblikk av mental tomhet. Jeg kunne bare fokusere på øyeblikket. Det iskalde vannet eller høyden rettferdiggjorde min angst: det var en grunn til det. Og etter stuntene kjente jeg ingenting lenger – på en god måte. Det ga meg en lettelse, en total tomhet som jeg trengte på de tidspunktene.

Jeg bruker ikke nakenhet bare fordi det er interessant, men også fordi det er en måte for meg å være ærlig på. Uten klær kan du ikke gjøre noe for å beskytte deg selv. Og estetisk sett synes jeg det er behagelig på grunn av kontrastene det skaper mellom hard svart stein eller kalde vannmasser og varmen fra menneskelig hud.

Disse verkene omhandler også forholdet mellom mennesket og den naturlige verden. I Finland, mitt opprinnelsesland, mytologiserer vi forholdet vårt til naturen. Likevel har vi forurenset innsjøene våre med eutrofiering og hogd ned gammel skog for å drive økonomien. Arbeidet mitt handler om å bygge forskjellige relasjoner, både til meg selv i mine mørke tider og til verden vi lever i. Arbeidet mitt plasserer meg i naturen, ikke som en erobrer av den.

I fjor høst arrangerte jeg en utstilling i Helsingfors dedikert til denne siste delen av trilogien, som markerte slutten på mine år med arbeid. Det markerte også slutten på terapien min. Det var som et øyeblikk av anerkjennelse av velværet jeg følte. Det var en form for nedleggelse.

Du kan se mer av Svante Gullichsens arbeid på hans Instagram. Det er han representert ved Albumgalleri.

CV til Svante Gullichsen

Født: 1994, Åbo, Finland.
Utdannet: Selvlært.
Påvirkninger: «Moderne finske selvportrettister som f.eks Arno Rafael Minkkinen Og Elina Brotherusog gamle finske mestere, bl.a Hugo Simberg, Tove Jansson Og Akseli Gallen-Kallela.»
Høydepunkt: «Våren 2022 vant jeg Hellerau Residency Award i Dresden, Tyskland. Til tross for den beklagelige tilstanden til min mentale helse, dro jeg, og under fotturene mine følte jeg at jeg hadde kontroll over livet mitt. Denne OCD holdt meg ikke lenger som gissel. »
Lavt punkt: «Jeg samlet nylig åtte personer, massevis av rekvisitter og kamerautstyr for å ta bilder i den tykke tåken i Helsingfors. Så snart vi ankom, lettet tåken og bildene var grusomme. Vi kan ikke alltid lykkes. Men du må ta risiko når du lager kunst. Ellers sitter vi fast. »
Proff-tips«Ta et bilde av deg selv: ingen vil dømme deg. Prøv selv de sprøeste ideene, du vil lære å akseptere deg selv og du vil også lære å bedre veilede modellene dine. »