På en kveld da ordføreren i Norwich ble konge av Norge, der en Queens Park Rangers-spiller overskredet den største angriperen på planeten, tok Skottland et stort steg mot EM i Tyskland neste sommer.

Et Burglars XI-team kunne ikke ha fått til en knekk-og-grab som kan sammenlignes med Skottlands i Oslo. Lyndon Dykes sene utligning ringte alarmklokker i den norske leiren, og før de visste hva som skjedde, scoret Kenny McLean vinnermålet og stakk av. Det var fantastisk og seismisk.

Frem til denne dramatiske avslutningen på kampen virket Erling Haaland i storform igjen. Han forlot banen i det 84. minutt etter å ha gitt landet ledelsen fra straffemerket. Han så glad ut.

Hjemme igjen og scoret igjen. Det hadde ikke vært overraskende om noen hadde stukket en gigantisk cubansk sigar i munnen hans og et glass med noe brus i hånden og fortalt ham at det var på tide å begynne å feste igjen.

Etter å ha berørt ballen åtte ganger i første omgang – færrest berøringer av ballen til noen spiller på banen, bortsett fra dommeren – lurte Haaland Ryan Porteous og ga Norge ledelsen fra straffemerket, hans 22. mål på 24 kamper for hans land, hans 59. mål siden juni i fjor, hans 209. mål på 257 kamper for klubbene og landet hans. Fyren er 22 år gammel.

Han hadde ennå ikke nådd sitt beste spillenivå, men trusselen økte like før straffen. Og Norge feiret som om de allerede hadde vunnet kampen.

Da Haaland ble byttet ut seks minutter før tid, ga nordmennene på benken ham high fives som om det vanskeligste var gjort, som om det som var igjen av den skotske energien var tatt fra dem. De så ingen reaksjon fra de besøkende, ingen trussel, ingen håp om å komme tilbake.

De ville ikke vært de eneste. Et mål bak og McLean, en defensiv midtbanespiller, erstattet Lewis Ferguson i angrep? Lawrence Shankland eller Kevin Nisbet fraværende for Dykes som sliter med å vinne?

Over hele Skottland ville titusenvis av lenestolsjefer ha ropt sin taktiske trolldom til Steve Clarke. Det viste seg at hovedtreneren visste mer enn resten av oss. Tenk deg det.

Minutter etter en episk finale slet McLean med å forklare galskapen som hadde utspilt seg, de to minuttene og 45 sekundene mellom Haalands triumferende utgang og Dykes» stridbare utligning og minuttet 44 sekunder mellom utligningen og den eksepsjonelle vinneren.

Nederlag ble til seier på kortere tid enn det tar å koke en kjele.

«Det er vanskelig å sette ord på det,» sa McLean, og så glad og forvirret ut. Like etter talen dukket Martin Odegaard opp foran kameraene. Den norske kapteinen gjentok McLeans åpningsinnlegg ordrett. «Det er vanskelig å uttrykke med ord.»

Og det var, og er, og vil sannsynligvis alltid være. Alle så lamslått ut, både skottene og nordmennene. McLean ble klemt av hver av lagkameratene etter tur, den generelle reaksjonen var noe sånt som: «Hva skjedde?» »

Hadde Skottland nytte av en psykologisk kondisjonsøkning ved å se Haaland forlate? Kollapset nordmennene da Dykes sørget for 1-1? De lette etter den store mannen, men han var ikke der lenger.

Den eneste giganten som fortsatt var på banen var den tatoverte tanken i stedet for den norrøne guden. Det var takket være Dykes» subtile pasning til McLean at denne fantastiske vinneren ble sikret.

Når disse spillene er over, gi Dykes en stor Cohiba. Helvete, skaff ham en boks med El Gigantes. De gode tingene. Sett ham på et privatfly til Ibiza.

Sett ham bak dekkene og la ham feste som om han er Haaland. På få minutter stjal han med sin scoring og assisten showet fra Haaland i sin egen hage. Ingen så det komme.

Det var en seier som trosset all logikk, da Skottland var langt fra gode nok i store deler av kampen. Da Dykes scoret, var følelsen av lettelse over å ha reddet et ekstremt verdifullt poeng på slutten av kampen seismisk.

Vi var klare til å hilse på Skottlands karakter, dens utholdenhetsånd. Det var beundringsverdig å klare å ta et poeng når vi ikke hadde klart å yte vårt beste. Det er tegnet på et godt lag.

Da McLean sørget for 2-1 var stemningen surrealistisk. De scoret igjen! De ligger foran! De vant ! Lovsangen ble deretter til superlativer. Denne kampen ble spilt i brennhete, utendørs, mot en motstander som var bedre enn dem i 86 minutter.

McLean hadde kun scoret ett mål hele sesongen, borte mot Rotherham United i november. Den eneste gangen han scoret for landet sitt var mot San Marino for mer enn fire år siden. Det hadde neppe vært mer overraskende om det hadde vært keeper Angus Gunn som hadde gått foran og krøllet ballen inn for å avslutte så perfekt som mulig.

McLeans mål kan imidlertid vise seg å bli svært viktig. Clarke forble utrolig uberørt da han ble spurt om hva den generelle betydningen av seieren var, men Skottland topper fortsatt gruppen med ni poeng, sju scorede mål og bare ett innslemt, som var den Haaland-straffen som vi alle trodde han kom til å bli midtpunktet. av obduksjonen.

Var det vanskelig eller ikke? Var Ryan Porteous dum eller uheldig? Det spiller ingen rolle lenger. Skottland kan legge alt dette bak seg når de returnerer til Glasgow og kampen mot georgierne tirsdag kveld.

Det kan ikke skje fort nok. Skottland slo Kypros i sin første kamp, ​​som forventet. Hun dominerte i stor grad Spania, noe som var en overraskelse. Men Oslo? Det var en sensasjon, intet mindre.

En handling av eskapisme som fikk deg til å gnir deg i øynene i undring, et fotballunderverk som fikk Tartan-hæren til å sveve i luften til tross for litervis med øl i magen.

De skal ha gledet seg over kvelden i Oslo. Vi føler nå virkelig at det vil komme mange flere og at noen av dem trolig vil finne sted under EM 2024-finalen i Tyskland neste sommer.

Massene er kanskje ikke på stadiet med å bestille flybilletter ennå, men de er nesten der. Rutene studeres, alternativene utforskes. Bankkontoer kan snart kollapse.