Den kvelden Norwichs borgermester ble konge av Norge, da en Queens Park Rangers-mann formørket den største spissen på planeten, tok Skottland et stort skritt mot EM i Tyskland neste sommer.

En innbruddstyver XI kunne ikke ha klart å slå og gripe til rivaliserende Skottland i Oslo. Lyndon Dykes sene utligning ringte alarmklokker i den norske leiren, og før de visste hva som skjedde, scoret Kenny McLean vinneren og headet over. Det var oppsiktsvekkende, seismiske greier.

Frem til denne dramatiske avslutningen på kampen så det ut som Erling Haalands kveld igjen. Han forlot banen i det 84. minutt etter å ha gitt landet sitt en 1-0-ledelse fra straffemerket. Gutt, så han glad ut.

Hjemme igjen og scoret igjen. Det hadde ikke vært en overraskelse om noen hadde stukket en gigantisk cubansk sigar i munnen og et glass med noe glitrende i hånden og fortalt ham at det var på tide å begynne å feste igjen.

Etter å ha berørt ballen åtte ganger i første omgang – færrest berøringer av noen på banen bortsett fra dommeren – lurte Haaland Ryan Porteous og satte Norge foran fra flekken, hans 22. mål på 24 kamper for landet hans, hans 59. mål siden juni i fjor, hans 209. mål på 257 kamper for klubbene og landet hans. Fyren er 22 år gammel.

Han hadde ennå ikke nådd sitt beste spillenivå, men trusselen økte like før straffen. Og Norge feiret målet sitt som om de allerede hadde vunnet kampen.

Da Haaland ble byttet ut seks minutter før tid, ga nordmennene på benken ham high fives som om det vanskeligste var gjort, som om det som var igjen av den skotske energien var tatt fra dem. De så ingen reaksjon fra de besøkende, ingen trussel, ingen håp om retur.

De ville ikke vært de eneste. Et mål under og McLean, en defensiv midtbanespiller, erstatter spissen Lewis Ferguson? Lawrence Shankland eller Kevin Nisbet dukker ikke opp for de slitende Dykes?

Over hele Skottland ville titusenvis av lenestolsjefer ha ropt sin taktiske trolldom til Steve Clarke. Det viste seg at hovedtreneren visste bedre enn oss alle. Tenk deg det.

Minutter etter en episk finale slet McLean med å forklare galskapen som hadde utspilt seg, de to minuttene og 45 sekundene mellom Haalands triumferende utgang og Dykes» utligning og minuttet 44 sekunder mellom utligningen og hans eksepsjonelle vinner.

Nederlag ble til seier på kortere tid enn det tar å koke en kjele.

«Det er vanskelig å sette ord på,» sa McLean med et blikk av glad forvirring. Like etter å ha snakket, dukket Martin Odegaard opp foran kameraene. Den norske kapteinen gjentok McLeans åpningsreplikke ordrett. «Det er vanskelig å uttrykke med ord.»

Og det var, er og vil sannsynligvis alltid være. Alle så lamslått ut, skotter og nordmenn. McLean ble klemt av hver lagkamerat etter tur, og mesteparten av reaksjonen gikk noe sånt som «Hva skjedde?»

Fikk Skottland en slags psykologisk løft av å se Haaland forlate? Kollapset nordmennene da Dykes sørget for 1-1? De så etter den store mannen, men den store mannen var ikke lenger der.

Den eneste giganten som fortsatt var på banen var den tatoverte tanken i stedet for den norrøne guden. Det var Dykes» subtile pasning til McLean for denne fantastiske vinneren.

Når disse spillene er over, gi Dykes en stor Cohiba. Helvete, skaff ham en boks med El Gigantes. De gode tingene. Sett ham på et privatfly til Ibiza.

Sett ham bak dekkene og la ham feste som om han er Haaland. På få minutter stjal han med sin scoring og assisten showet fra Haaland i sin egen hage. Ingen så det komme.

Det var en seier som trosset all logikk, da Skottland var langt fra gode nok i store deler av kampen. Da Dykes scoret, var følelsen av lettelse over å ha reddet et ekstremt verdifullt poeng på slutten av kampen seismisk.

Vi var klare til å hilse på Skottlands karakter, dens aldri-si-dø-ånd. Hvor beundringsverdig det var å grave ned i et poeng ved å unnlate å levere noe som ligner ditt beste. Tegn på et godt lag, det.

Da McLean gjorde 2-1, var det surrealisme. De scoret igjen! De ligger foran! De vant ! Nå har lovordene blitt til superlativer. Det var en kamp som ble spilt i brennhete, utendørs, mot en motstander bedre enn dem i 86 minutter.

McLean hadde scoret ett mål hele sesongen, mot Rotherham United i november. Den eneste gangen han scoret for landet sitt var mot San Marino for mer enn fire år siden. Det hadde vært litt mer overraskende om keeper Angus Gunn hadde materialisert seg foran og krøllet inn den mest perfekte avslutningen.

McLeans mål kan imidlertid vise seg å være svært viktig. Clarke var utrolig passiv da han ble spurt om seierens generelle betydning, men Skottland topper fortsatt gruppen med ni poeng, sju mål scoret og bare ett innlemmet, som var Haalands straffe som vi alle trodde han kom til å gi. være midtpunktet i obduksjonen.

Var det vanskelig eller ikke? Var Ryan Porteous dum eller uheldig? Det spiller ingen rolle lenger. Skottland kan legge alt dette bak seg når de returnerer til Glasgow og kampen mot georgierne tirsdag kveld.

Det kan ikke skje fort nok nå. Skottland slo Kypros i sin første kamp, ​​som forventet. De dominerte i stor grad Spania, noe som var en overraskelse. Men Oslo? Det var en sensasjon, intet mindre.

En eskapistisk handling som fikk deg til å gni deg i øynene i undring, et fotballunderverk som fikk Tartan-hæren til å sveve i luften til tross for litervis med øl i magen.

De skal ha gledet seg over kvelden i Oslo. Det føles virkelig nå at det er mange flere kvelder som dette i vente, og noen av dem vil trolig finne sted under EM 2024-finalen i Tyskland neste sommer.

Folk er kanskje ikke på stadiet med å bestille flybilletter ennå, men de er nesten der. Ruter utredes, alternativer utforskes. Bankkontoer kan snart kollapse.