- Av Nick Holland
- BBC News, russisk-norsk grense
Hundrevis av migranter har syklet til Norge fra Russland etter å ha funnet en ny rute til Europa som unngår den dødelige Middelhavsovergangen. De har ikke lov til å krysse den arktiske grensen til fots, så det har åpnet seg en lukrativ sykkelvirksomhet, med migranter som kjøper sykler og dekker de siste meterne på pedaler.
Fahed setter seg halvt på huk og bruker håndflaten for å vise meg høyden på sykkelen han brukte for å krysse grensen fra Russland til Norge. I full høyde står han omtrent 5 fot 10 tommer høy, men hånden han gestikulerer med er omtrent på høyde med kneet.
«Har du kjørt barnesykkel?» Jeg spør.
«Ja, ja,» svarer han. «En for barna.»
Han smiler så begynner han å le før han tar en ny drag på sigaretten. Han kommer fra Algerie og snakker gebrokkent engelsk. Han er en av et økende antall migranter som reiser over land til Russland og deretter nordover gjennom polarsirkelen til der grensene møtes. I løpet av 2014 har kun syv asylsøkere krysset Storskoggrensen. Bare i oktober var det 1100. Noen kommer fra Irak, Afghanistan og Libanon, men de fleste kommer fra Syria.
De trenger en sykkel fordi russiske myndigheter ikke tillater folk å krysse den russiske grensen til fots. I følge norsk lov er det ulovlig for en sjåfør å frakte personer inn i landet uten riktig dokumentasjon.
Fahed forteller meg at han betalte $200 (£130) for sykkelen sin da han ankom Murmansk. Han ser fornøyd ut med seg selv når han legger til at prisen inkluderte drosjeturen til grenseovergangen – det han beskrev som en «pakkeløsning». Det var da han tok sin eneste tur med sitt nye kjøp: Sykling bare 120 m (130 yards) over ingenmannslandet mellom Russland og Norge.
Ikke inkludert kostnadene for taxituren, kommer det til $1,60 per meter – sannsynligvis en av de dyreste reisene i verden. Men han angrer ikke. Han sier det er en «liten pris å betale» for å komme seg til Europa.
Alle asylsøkere er midlertidig innlosjert i den lille nabobyen Kirkenes, som i all hast må bygge et nytt mottak for å ta imot 500 flere mennesker.
Myndighetene tar dem fra grensen til byen med buss, så syklene blir stående ved grensen.
De fleste var rettet mot barn. Rundt hundre sykler står pent stablet mot bakveggen til Grensepolitiets tollkontor. Dette er bare syklene som er samlet inn de siste to dagene. Mange er nye. Det er ikke spor av rust på kromstyret. Noen har fortsatt beskyttende bobleplast på rammene, sannsynligvis fra fabrikken der de ble laget, for å unngå å ripe dem.
Det lille sollyset det er, spretter av de massive rekkene med reflekterende fendere. Men det er en sykkelkirkegård. Hver annen eller tredje dag blir de samlet, tatt bort og knust. Det ser ut som et forferdelig sløsing – helt til grensepatruljesjef Stein Hansen tar et par styre med bare hender og med svært liten innsats vrir dem til en U-form.
Han vil gjerne at syklene skal kunne brukes til noe, sier han, men i norsk målestokk er de ikke egnet for veien.
Det er noe litt komisk med å se menn på sykler som er alt for små for dem.
Når de passerte en rød og grønn stripete skilt, forlot de offisielt Russland. Frihjulende, noen flere meter bortenfor den gule bommen, klarer de å nå Vest-Europa.
Foran øynene mine dukker en ung familie opp, lastet med bagasje og bærer på en baby. Det ser ut til at det kan være unntak fra «ikke gå-regelen», siden både mor og far er til fots. Antagelig gir deres dyrebare last dem spesiell dispensasjon.
Men hver av dem sykler også med fri hånd, noe som sannsynligvis gjør dem til syklister og ikke fotgjengere i lovens øyne.
Realiteten er at akkurat nå bryr ingen av dem seg om hvor absurde reglene er eller hvor rare reglene er.
Myndighetene anslår at antallet personer som kommer bare kan øke.
Selv om det kalde, våte landskapet ikke kunne vært mer forskjellig fra det migrantene etterlot seg, forblir denne arktiske ruten åpen, selv om vinteren. I mellomtiden blir middelhavsruten – aldri trygg – enda mer stormfull.
«Popkulturfan. Kaffeekspert. Baconnerd. Opprørende ydmyk formidler. Vennlig spiller.»
