Tromsø, helt nord i Norge, ligger godt innenfor polarsirkelen og er nærmere Moskva enn Brussel. Det er også en høyborg for norsk fiskerinæring.

Fra Tromsø la trålerne ut i det iskalde Barentshavet i fem uker i strekk på jakt etter torsk, hyse, makrell og reker.

Tromsø er også en bastion for euroskepsis. Under folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994 ble Tromsø havn fylt med trålere som holdt bannere som sa «Nei til EU» – Nei til EU.

Ingenting har endret seg mye.

Jan Roger Lerbukt ble nesten født med svømmehud, hans massive hender bar arr fra mange år til sjøs under tøffe og farlige forhold. Han eier og driver en tråler, Hermes, som fisker i norske farvann – og det er nøkkelen.

Norge er ikke en del av EU eller dens felles fiskeripolitikk (CFP), det forvalter og kontrollerer egne farvann og fiskebestander og disse blomstrer.

Nordmenn ser på CFP med forakt, og derfor utgjør fiskerisektoren et av bolverkene mot Norges inntreden i EU.

Som Jan forklarer: «Vi har jobbet hardt for å bygge fiskebestander i mange år. Det er det vi ønsker å beholde for fremtiden, høye, godt forvaltede bestander. Hvis jeg ble spurt i dag i dag, ville jeg stemt nei.»

Men fiskerinæringen er ikke lenger så anti-europeisk som den pleide å være. Tre timer fra Tromsø, på en fjord på Senja, viste Fredd Wilsgaard meg rundt på laksefarmen sin.

I den iskalde skumringen – solen står ikke opp her på denne tiden av året – viste han meg garn som inneholder 1,5 millioner laks.

Fredd har et problem: han kan drepe og sløye disse fiskene med en hastighet på 14 000 per dag og selge dem i EU, men han vil gjerne gjøre mer.

«En liten mengde av fisken vi behandler her blir til fileter, men jeg vil gjerne gjøre mer, lage røkelaks, vi kan lage ferdigretter.

«En del av problemet er at avgiftene øker fra 2% til 13%, hvis vi for eksempel produserer røkelaks. Jo mer jeg bruker fisken til å tilberede en kokt rett, jo mer øker avgiftene, det er prisen for å være utenfor det europeiske Union.

Som et resultat sier Fredd at han nå ville stemme for EU-medlemskap, men han er i et ganske lite mindretall og det vil ikke være noen folkeavstemning om EU-medlemskap i Norge fra snart, spesielt fordi meningsmålinger viser at nå vil 85 % stemme mot medlemskap .

Norge er et meget velstående land, mye rikere enn de fleste EU-land, med enorme olje- og gassreserver, men uavhengighet har en pris, og ikke bare for fiskeoppdrettere.

OSO Hotwater er en sentralvarmekjeleprodusent som holder til like utenfor Oslo, og for noen år siden våknet han til et mareritt. Over natten oppdaget han at EU introduserte nye miljø- og energieffektivitetsstandarder som favoriserte gasskjeler fremfor elektriske kjeler.

Som Sigurd Braathen, sjefen i OSO, fortalte meg, gjorde han beregningene og innså at halvparten av Osos produkter snart ville være ubrukelige: usalgbare.

Nå, siden Norge ikke er medlem av EU, har det ikke noe å si i disse eller andre EU-regler. Han kan lobbye mot disse forslagene, men han sitter ikke ved bordet når de blir foreslått, diskutert, endret, debattert eller stemt over. Konsekvensene kan bli enorme.

Sigurd viste meg hvor stort det var da han gikk fra møterommet med trepanel med åpen peis og skandinaviske møbler til fabrikken ved siden av.

Midt på fabrikken stoppet vi og han viste meg slutten av verkstedet og fortalte meg at alt som skjedde fra der vi sto til enden av fabrikken, kanskje 100 meter unna, var en ny investering.

Nye maskiner og roboter var nødvendig for å installere bedre isolasjon på kjelene – totalt kostet det selskapet 5 millioner pund i ekstra investering.

Nå lurer du kanskje på hvorfor, med et stort indre marked, ikke OSO bare snudde ryggen til EU og dens nye regler og ignorerte dem. Svaret er at det ikke er mulig.

Dette er en nøkkelfaktor i den norske modellen; Norge er ikke en del av EU, men det er en del av det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), og teknisk sett er det like mye en del av det indre markedet som Frankrike, Tyskland eller Storbritannia.

Som Sigurd sa til meg: «Lovverket kom fra EU og det ble implementert i Norge uten noen endringer fra det vi skulle ønske det var.

«Det er implementert i Norge på akkurat samme måte som i resten av EU og vi kan ikke få noen unntak eller tilpasninger til norske forhold. Vi har vanskeligheter med å gjøre endringer i lovverket vi får.»

Det indre markedet blir av mange sett på som en av EUs få virkelige suksesser. Mer enn bare en frihandelssone, den koordinerer og håndhever felles regler, forskrifter og standarder, slik at enhver produsent, hvor som helst i EU, kan selge til alle andre deler av EU. EU.

OSO og mange andre norske selskaper må følge regler for indre marked, selv om de aldri har eksportert en eneste dings til EU.

Dette er bare en av kostnadene ved Norges ikke-medlemskap i EU.

Det gjør en høyere prosentandel av sin handel med EU enn Storbritannia, faktisk mer enn det store flertallet av EU-medlemmene.

Men han betaler hundrevis av millioner pund i året for denne rettigheten og må godta alle regler og forskrifter uten å ha noe å si for hvordan de lages.

Til slutt var OSO heldig: EU-reglene ble utvannet, ikke på grunn av det Norge gjorde, men på grunn av franske og finske innvendinger.

Selskapet trodde opprinnelig at det måtte bruke 10 millioner pund på å renovere fabrikken, men det endte opp med å koste bare halvparten av det beløpet.

Men som Sigurd fortalte meg, var det bare «blind flaks».