DET FØRTE ALT TIL DETTE, leste han hele uken, og så alltid ut til å mene golfens fødested og de forrige 149 Opens, men kanskje handlet det også om de fire majors Rory McIlroy vant og deretter de neste 29 majors som «Han ikke har». Disse 29 fargene farger hans jakt på en tørkeødelegger på den største banen og begivenheten i verden. Disse 29 hjelper til med å blåse opp meningen og eksplodere støyen.

«Det er hva drømmer er laget av,» sa McIlroy sent lørdag i en alder av 33.

Han var en sprudlende 25-åring i august 2014 da han vant sin fjerde store tittel på de siste 11 kampene som ble spilt, og han har reist felt nært og langt siden da uten å vinne en eller til og med kaste bort en. Det førte ham til den håpefulle og prekære søndagen: Sesquicentennial Open, følte seg løpsk, uavgjort til ledelsen søndag morgen med det 24 år gamle norske fenomenet Viktor Hovland på 16 under par, godt foran Cameron Smith og Cameron Young på 12 under, Scottie Scheffler og Si Woo Kim på 11 år.

Kunnskapsrike britiske gallerier innser at alt er klart fra Skottland til hjemlandet Nord-Irland, så de synger navnet hans selv når andre spillere går forbi dem. De fyller tribunen bak det berømte Road Hole, nr. 17, og høres litt ut som fotball under gode fotballskyer.

«Hvordan kan du ikke støtte Rory?» sa Scheffler, verdens nr. 1 for øyeblikket.

En ørn fra en bunker og et brøl for Rory skaper et avgjørende øyeblikk

For en bråk de laget rundt klokken 20.00 da det nordlige dagslyset varte og lysekronen i klubbhuset lyste opp. For en søndag de lovet med lungene og halsen. McIlroy og Hovland hadde nådd dette veihullet og hadde dessverre nådd veien på hver side av det. McIlroy avlyttet fra baksiden nær steinmuren nær de stående viftene på fem eller mer dyp, og Hovland parerte opp skråningen av stien ved siden av veien.

De kjørte til helvete ut av nr. 18 på denne banen full av kjørbare par-4-er, og så gikk de, McIlroy stirret på Rusacks Hotel etter vinduene som hans foreldre, kone og datter ser på. «Jeg vet hvilke rom vi bor i,» sa han. De fikk begge fugler, og de kom begge unna for det som høres ut som en høylytt søndag i alle volumforstander.

Den store sportsbroen vil bringe dem sammen, denne 33-åringen fra Hollywood i Nord-Irland som dukket opp på Carnoustie på 2007 Open og kom ut som en lav amatør, og denne 24-åringen fra jordens langrennsparadis som gjorde den forvitrede gamle vandringen fra Norge til Oklahoma State til, nå, St. Andrews. «Jeg tenkte: «Hva i helvete gjør jeg her?» Hovland humret.

Som de slemmeste spillerne vil de ha de søteste samtalene.

«Jeg snakket om en hel haug med ting,» sa McIlroy om lørdagen. «Jeg snakket om sko. Snakket om hva han har holdt på med de siste to ukene. Han reiste hjem til Norge. Han drar tilbake til Norge etter det. Jeg holdt det pent og løst.

«Jeg tror vi begge tydeligvis gjorde våre egne ting,» sa Hovland. «Men som vi så, var det fortsatt ganske tregt der, og vi måtte vente på mange tee-bokser.»

«Ja, vi var veldig nære på Ryder Cup i fjor,» sa McIlroy.

«Ja, Rory og [caddie Harry Diamond] er flinke gutter, sa Hovland, og vi snakket litt om det. Så det var en god blanding.

«Det var absolutt ikke mye snakk i de siste hullene i kveld heller,» sa McIlroy. «Men jeg tror det er golfbanens natur, og de kommende hullene er ganske vanskelige. Og det krever massiv konsentrasjon å navigere i dem. Men, ja, jeg er ikke uvillig til å ha en samtale på veien. «Det er greit. Det holder oss nok begge litt løs.»

Brygger: I en flyktig ny epoke innen sport er lojalitet alltid til salgs

Enten noen galopperer for å fange dem eller ikke, vil de finne på å spille roller som Henrik Stenson og Phil Mickelson gjorde over hele Skottland på Royal Troon i 2016: alene foran sammen. (De duellerte seks og fem skudd foran alle andre, og Stenson vant med tre.) McIlroy og Hovland ankom lørdag fordi de to skjøt 66, fordi Hovland laget fire strake birdies (noen d «mellom dem monstre) fra nr. 3 til nr. 3. 6 og fordi McIlroy blant annet fanget den raske og berømte ørnen 2 fra bunkeren til nr. 10.

«Vi næret oss på en måte av hverandre,» sa McIlroy, og Scheffler var enig.

«Jeg tror det er trygt,» sa han. «Jeg tror du definitivt ser en sammenheng med det på turné. Det er ikke lett å skyte 9 cent når fyren foran deg trekker 4 cent. Det er alltid hyggelig å se gode skudd og så kunne bedømme de og sånne ting.

Mens de matet, fulgte brølene Rors, som noen her kaller ham. Han kalte støtten «helt fantastisk». Han sa: «Jeg setter pris på det og føler det der.» Han sa: «Men samtidig gjør jeg mitt beste for å bli i min lille verden fordi det er den beste måten for meg å få mest mulig ut av meg selv.»

Hovland brydde seg ikke, ettersom noen nasjonaliteter fortsatt er landeveislag i en idrett med fire majors i bare to land. «Ja, jeg mener, det er ganske sprøtt der jeg vokste opp og så langt fra å spille PGA Tour, European Tour, store mesterskap for den saks skyld,» sa han. «Bare det å være her er veldig spesielt, men for å ha en sjanse til å vinne en, ja, jeg må klype meg selv. Men det betyr ikke at jeg skal holde tilbake i morgen.

De snakket etter å ha avsluttet under mørkegrå skyer og håndhilste rundt, hvorpå tribunene raskt begynte å tømmes, med lange køer på vei ned trappene. Folkemengdene langs gjerdet ved siden av nr. 18 begynte å avta, selv om de tomme boksene og koppene på bakken ikke gjorde det.

Men vent, en gruppe ble igjen. Her kommer Smith og Young.

Men så kjente alle historien her, så vel som alt som førte til den.