Hvis det er en trøst vi alle bør ta fra det nåværende Tory-lederkappløpet, er det at raseforholdet i Storbritannia er i en sunn og tilfredsstillende tilstand.

Ja, det er sant, landet står overfor noen uker med usikkerhet mens prosessen går fremover. Og ja, det er sant at de konservative er oppslukt i en brodermordskonflikt.

Men på den annen side, se på kandidatene og forundre deg over at det såkalte «dårlige partiet» ​​har et så imponerende mangfold av seniorpolitikere i sine rekker.

I den første oppstillingen av 11 friere var seks av innvandrerbakgrunn. Når vi går inn i sluttspillet, er det fortsatt en god sjanse for at Storbritannia får sin første ikke-hvite statsminister. Så åpenbart noe å beundre, noe å være stolt av?

Du skulle tro det – men det er en tydelig mangel på feiring med minst en fjerdedel. Dette vannskilleøyeblikket ble møtt med en dyster stillhet fra BBC som, trofast, bare ønsker å fortelle oss en negativ historie om rase og identitet i Storbritannia.

Hvis dette skulle skje i et annet avansert demokrati – for eksempel Frankrike, Sverige eller Tyskland – ville BBC falle over seg selv for å fremheve det beundringsverdige mangfoldet som vises. Slik situasjonen er nå, virker imidlertid Samfundet motvillige til å nevne dette historiske øyeblikket.

Hvordan har det seg at vi på en uke har sett «den britiske drømmen» gå i oppfyllelse, at BBC fortsatt foretrekker å fremheve historier med en negativ rasemessig kant?

Hvorfor er BBC så blind for dette virkelig positive aspektet av samfunnet vårt? For eksempel, tidligere denne uken brøt BBC den triste innsidehistorien om Sir Mo Farahs barndom – hvordan han ble handlet inn i landet for å jobbe som husgutt, en virtuell slave for en annen manns barns familie.

Den personlige historien til denne store idrettsutøveren vil ha berørt hjertene til millioner, og innenriksdepartementet var absolutt raskt ute med å påpeke at selv om han kom hit ulovlig, var Farah uten tvil velkommen.

Uavskrekket antydet programleder Amol Rajan onsdag morgen i Today-showet – uten noen kilde – at noen personer ba om Farahs deportasjon som ulovlig innvandrer.

«Noen mennesker tar en hard linje i disse problemene,» sa Rajan til den olympiske gullvinneren. «[They say] det faktum at han kom hit som et offer for handel med barn betyr at han kom hit uten lovlig tillatelse, og det er spørsmål om Mo Farah burde bli i Storbritannia i dag.

Rajan refererte til de samme ikke navngitte «menneskene» da han presset på punktet ytterligere.

«Hva vil du si til de som sier det [your PE teacher] Gjorde Alan Watkinson noe galt ved å gi deg statsborgerskap som Mo Farah? (Farah selv har faktisk avklart at han og Watkinson ga all riktig informasjon til myndighetene tidlig.)

Hvor disse forslagene kom fra, ble vi ikke fortalt. Kanskje fra de mørkeste hjørnene av internett.

Likevel, uansett hvor skjørt kildematerialet var, valgte Rajan å frigi forslaget til det offentlige. Og ved å gjøre det tryllet han frem et dystert, mytisk Storbritannia, en smårasistisk dystopi som ser ut til å være hvordan BBC ser på landet de betjener.

Stemmer dette med virkeligheten? Er det å «deportere Farah» en mening som ofte høres på gatene i Storbritannia? Bare folk som aldri tror noe godt om landet vårt ville tro på slikt tull.

Men det ser dessverre ut til å inkludere omtrent hele BBCs journalistiske etablissement. For hvis det går en rød tråd gjennom foreningens rapporter om rase, så er det at vi er håpløst store.

Besettelsen med å identifisere rasisme – selv der det ikke finnes noen – gjør at samfunnet kan trekke etnisitet og kultur inn i de mest usannsynlige historiene.

I kjølvannet av det engelske kvinnefotballlagets imponerende 8-0-seier over Norge forrige uke, kvittet en av hennes sportsprogramledere, Eilidh Barbour, seg fra følgende tvil: «Alle de 11 startspillerne og de fem innbyttere som kom inn på banen var helt hvit, og det tyder på mangel på mangfold i den engelske troppen?

Var en slik kommentar virkelig nødvendig? Er det virkelig noen som tror at lagtrener Sarina Wiegman velger ut spillere på andre kriterier enn ren evne?

Barbours kommentarer minnet meg sterkt om tidligere BBC-generaldirektør Greg Dykes uttalelse i 2001 om at selskapet var «forferdelig hvitt». (Dyke var en utnevnt Labour-giver under Tony Blairs første administrasjon.)

Det han sa var en parodi. Som BBC-journalist på den tiden kan jeg si at hvis det var rasisme, var det usynlig for det blotte øye. Nyhetsdivisjonen kollapset for å unngå enhver historie som viste en etnisk minoritet i et negativt lys, mens den nådeløst forfulgte enhver historie med et snev av rasisme involvert.

I dag tror jeg BBCs tilnærming til rasespørsmål utgjør ekte «race baiting», som kan defineres som enhver handling som «søker å splitte eller oppildne en rasegruppe mot andre, enten for personlig storhet eller for politisk fordel».

Den olympiske helten avslørte en stor hemmelighet i BBC-dokumentaren The Real Mo Farah

Jeg tror noen BBC-journalister får en følelse av moralsk overlegenhet ved å fordømme andre som rasister, og – fordi de fleste hos BBC lener seg til venstre politisk – ser de en politisk fordel for deres side å peke på rasistisk oppførsel, ekte eller innbilt, gjentatte ganger.

Men når det dukker opp gode nyheter om raserelasjoner – slik tilfellet var i mars 2021, da Commission on Racial and Ethnic Disparities fant at raseforholdene i Storbritannia totalt sett er ganske gode – gjør BBC lite. Faktisk husker jeg tydelig selskapets blytunge og pessimistiske rapport om disse positive funnene.

Det er et tilfelle av bekreftelsesskjevhet skrevet stort: ​​de ønsker bare å høre én historie om rase – den som blir drevet av venstreorienterte klager. Som tidligere BBC-programleder Andrew Marr har påpekt, gjenspeiler selskapets medlemskap den sentrale beliggenheten i London, noe som betyr at den sysselsetter liberale og urbane kandidater.

Disse menneskene, uavhengig av deres akademiske talent, har sitt eget verdensbilde og nevroser. Besettelsene deres deles ikke av landet som helhet.

BBCs ubalanserte dekning er skadelig. Det bidrar ikke til å fremme gode samfunnsforhold. Tvert imot gjør urettferdig kritikk hvite mennesker harme og ikke-hvite mennesker engstelige.

I mellomtiden, i det virkelige Storbritannia, lever talentfulle svarte og brunhudede mennesker lykkelige og blir ønsket velkommen og oppnådd suksess i det konservative partiet – en gang partiet til Enoch Powell.

Da Barack Obama ble USAs første svarte president i 2008, var BBCs glede grenseløs og åtte år med obseriøs dekning fulgte.

Så skulle det skje at Rishi Sunak eller Kemi Badenoch vinner dagen, blir det spennende å se om BBC kan få seg til å feire litt.

Og lakmustesten vil være om BBC i fremtiden tar av skylappene og reduserer retorikken om selvhat.

Ingen kan si at raseforhold i Storbritannia er perfekte, men det er få land i verden hvor de er bedre – og det er virkelig noe å feire.

• Robin Aitken er en tidligere BBC-journalist og forfatter av The Noble Liar: How And Why The BBC Distorts The News To Promote A Liberal Agenda (Biteback).