Kåre Willoch ble kalt både et «unikt nasjonalt fenomen» og «det moderne Norges far» da han fylte 90 år onsdag. Hans periode som konservativ statsminister på begynnelsen av 1980-tallet endret landet fundamentalt, gjennom en blanding av deregulering og anerkjennelse av individuelle friheter, og selv i dag sliter han med en truende trussel om styrt under ledelse av politikere fra opposisjonen som er ivrige etter å ta regjeringsmakten. .

«Kåre Willoch gjenspeiler tiden han deltok i», skrev politisk kommentator Harald Stanghelle i en analyse publisert i avisen. Postmeldinger dette oppsummerte Willochs betydning og bidrag gjennom årene. Willoch så ikke på programmer for å lempe regler og forskrifter som en trussel mot velferdsstaten, men snarere som et middel til å styrke den. Det er vanskelig for unge mennesker i dag å forestille seg Oslo som fantes da alle butikkene var stengt om kvelden, da det ikke fantes sushirestauranter eller thairestauranter, da det var nødvendig i flere måneder å installere en telefonlinje hjemme og at prisen av mat og nesten alle andre varer var relativt enda høyere enn i dag. Etter Willochs periode som statsminister, fra 1981 til 1986, ble Oslo og Norge selv et mer åpent samfunn, med flere valgmuligheter og mindre streng regulering. Den såkalte «barnepikestaten» har blitt betydelig avslappet.

Willochs «offisielle» bursdagsfest fant sted søndag, og han var raskt ute med å benytte anledningen til å på sin typiske undervurderte måte uttrykke sin skuffelse over Kristelig Folkepartis leders forslag.bytt side, velte den nåværende konservative norske statsministeren Erna Solberg og prøve å danne en ny sentrum-venstre-regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiene. Det var tross alt Willoch som på mange måter frigjorde nordmenn fra tiår med strenge reguleringer og proteksjonistisk politikk fra Arbeiderpartiet og Senteret når det gjelder alt fra butikkåpningstider til eiendomsmarkedet. Kristdemokratene holdt seg også til strenge reguleringer, med noen som sluttet seg til Senteret for å motarbeide til og med fargefjernsynet, men de var generelt på kant med venstresiden av norsk politikk.

«Jeg har alltid trodd, og jeg tror mange kristendemokrater trodde, at de ideologisk sett var et ikke-sosialistisk parti,» sa Willoch til journalister under sitt parti i de konservatives hovedkvarter i Oslo sentrum. – Vi har så mye samarbeid bak oss at det er naturlig å fortsette dette samarbeidet. Dette forslaget (kunngjort forrige uke av KrF-leder Knut Arild Hareide) om at de skal bytte side og avslutte tradisjonen med samarbeid er derfor svært skuffende.»

Hans synspunkter handler ikke bare om å holde statsminister Erna Solbergs konservative koalisjonsregjering ved makten. Siden han trakk seg etter 32 år i parlamentet i 1989, blir Willoch mye sett på som å bli mer venstreorientert selv. Han har både irritert og inspirert sitt eget konservative parti med nye syn på temaer som spenner fra ombyggingen av Oslos vannkant (han mener dette bør inkludere flere åpne plasser og parker) til uttalelser om at palestinere er ofre for urettferdighet. Mer nylig advarte Willoch Solberg og hans regjering om de langsiktige konsekvensene av Norges beslutning om å slutte seg til sine vestlige allierte i å innføre økonomiske sanksjoner mot Russland.

Willoch vil bare at Norge skal fortsette å se og gå fremover, og presse tilbake mot nasjonalismen som plutselig har steget både i inn- og utland. I sine bemerkninger på bursdagen sin oppfordret han Norge sterkt til å klamre seg til sine «egne venner» og internasjonalt samarbeid «i stedet for å la denne (USAs president Donald) Trump bygge opp fiendtlighet som vil bli en stor ulykke!

“Et uventet enmannsshow”
Stanghelle bemerket hvordan den avdøde forfatteren og konservative politikeren Lars Roar Langslet en gang hevdet at Willoch hadde produsert «det mest uventede enmannsshowet i norsk historie», uten å unnlate å si hva han mente og delte sin visdom i en lang rekke saker. . Han fikk like uventet støtte: Tidligere Ap-leder Thorbjørn Jagland, som Stanghelle også bemerket, innrømmet at Ap, i sin iver etter å fremme det kollektive beste, ikke hadde klart å anerkjenne individets behov for å utvikle seg. Dette var ikke en velferdsstat utfordret av Willochs regjering, men snarere en autoritær og rigid stat. Jagland ga også Willoch et stort kompliment, skriver Stanghelle, og peker på at Labour-regjeringen som fulgte Willochs i 1986 og igjen på begynnelsen av 1990-tallet fortsatte «med visse modifikasjoner, alt som Willoch-regjeringen hadde satt på plass (eller demontert, som tilfellet var). kan være). b) … og det er dette som reddet den sosialdemokratiske orden.»

Willoch fikk ikke bare utmerkelser på søndagens fest eller i dagene som fulgte. Kjell Magne Bondevik, tidligere leder av KrF som klarte å holde statsministervervet i koalisjon med de konservative selv om de konservative var langt i undertall, ga Willoch et eksemplar av Hareides nye bok som beskriver hans nye beundring for venstresiden av festen. Norsk politikk. Bondevik sa seg enig med Hareide og mente tydeligvis at partiets tid for samarbeid med ikke-sosialister var forbi. Bondevik ble på sin side kritisert for å ha opptrådt respektløst overfor Willoch. Bondevik insisterte senere på at han ikke mente noe krenkelse. Hedersgjesten hadde ingen umiddelbar kommentar.

Fordeler med å bruke slips
Debatten dekket selvfølgelig også årene med Willochs regjering, da han selv delte makten med Senterpartiet og KrF mens begge fortsatt var sentrister og ikke lenet til venstre. Stanghelle påpekte at Berge Furre, historieprofessor og medlem av partiet Sosialistisk Venstre (SV), mener at den sosialdemokratiske ordenen som fremmet kameratskap har visnet under press fra konservatives individualisme og kommersialisme. Andre avviser denne tanken, og hevder at Willochs «historiske» bidrag «fikset» norsk politikk.

Willoch selv tilskriver sin gode helse sin vane med alltid å ha på seg et slips og fortelle Postmeldinger at det fungerer som «et utmerket skjerf og at jeg aldri blir forkjølet». Engasjementet hans i sosiale og politiske spørsmål kommer naturlig, og han virker glad for at andre fortsatt vil lytte til ham. Stanghelle argumenterer for at nordmenn fortsatt har «enorm» bruk for Willochs «kloke stemme».

Dette gjennomsyrer hans nye bok, en samling «politiske samtaler» med nåværende statsråd Thorbjørn Røe Isaksen, som er mye sett på som de konservatives nåværende ideolog. Bokens utgivelse var tidsbestemt for å markere Willochs 90-årsdag og vil sannsynligvis bidra til å bevare tankene hans i årene som kommer.

newsinenglish.no/Nina Berglund