I 11 år på 1970- og 1980-tallet var skateboard forbudt i Norge. Noen få hardbarkede fans har sviktet loven og skøytet i det skjulte, men landets skateboardere sier at de fortsatt er langt bak og har mye å ta igjen, rapporterer Chris Stokel-Walker.

Henning Braaten var ni år og ønsket bare én ting fra foreldrene: et skateboard. Da han satt i huset sitt på slutten av 1988, kunne han se naboen hans kjøre i fart rundt en skatepark han hadde satt opp i bakhagen, med en kvart pipe støttet opp mot veggen til huset.

Men Braaten hadde et problem. I løpet av det foregående tiåret var skateboarding blitt forbudt i Norge og bredt fordømt som en offentlig trussel.

Kort tid etter at skateboard først ble solgt i Norge, bemerket myndighetene at amerikanske barn ble skadet etter kollisjoner med trafikk: 28 døde i 1977 og 100 000 ble skadet. Et forbud ble deretter kunngjort og trådte i kraft 15. september 1978.

«Miljødepartementet sa at det var viktigere å beskytte barn enn å la store selskaper tjene penger,» meldte United Press Internationals Oslo-byrå.

«Import av skateboard, salg av dem eller reklame for den amerikanske gatesporten er også forbudt under den nye loven.»

Braaten hadde ikke tilgang til det underjordiske smuglernettverket som forsynte skateboardere med brett, så han måtte gå uten dem en stund.

Joakim Henrik Wang var heldigere.

Da han var tenåring, dro han til en sparsommelighetsmesse arrangert av skolen hans i 1984. Mens han gikk mellom bordene, kom Wang over et billig plastbrett kjent for skateboardere som bananbrettet – langt og veldig enkelt – til salgs for 10 eller 20 kroner (omtrent £1 eller $1,50 i dagens penger).

«Det var et av de gamle brettene fra 1970-tallet, uten grep,» sier han. «Jeg visste ikke at det var forbudt da jeg kjøpte det første brettet.»

Hjulene var enkle – tatt fra rulleskøyter og festet til brettet – men Wang ble raskt en entusiast.

«Vi visste tydeligvis at det var ulovlig,» sier han, og husker vanskelige samtaler med faren. «Jeg tror aldri faren min har vurdert det som en sport.» På den tiden anså mange voksne praksisen ikke bare som ulovlig, men også som asosial.

Heldigvis hadde Wang familie i Tyskland. Der var det ikke forbud mot skøyter. Det var mange skateparker, og enda flere skatebutikker. I Oslo var det bare ett sted, i et nabolag som besøkes av punkrockere, hvor man kunne kjøpe et brett – men ikke hjul.

«Jeg husker spenningen ved å gå av båten i Norge med to brett festet på ryggen eller stappet i kofferten, i håp om at du ikke skulle bli satt på sidelinjen av tollen,» minnes Wang.

«Jeg hadde uendelige diskusjoner med faren min om smugling av disse produktene.»

30 år senere føler han seg fortsatt irritert over politikerne som innførte forbudet.

«Vi trodde det var tull og det var ulovlig,» sier han.

«Jeg tror en del av det er fordi hvis du ikke forstår det og du ikke kan kontrollere det, vil du forby det. Det er en virkelig grunnleggende menneskelig reaksjon.»

Forbudet er imidlertid ikke absolutt og gir mulighet for unntak. «Unntak vil kun gis i begrenset omfang og for spesifikke formål», heter det.

Kun én skatepark i Oslo er godkjent. Det var et sted som skatere kunne besøke i fred, uten frykt for arrestasjon, selv om de kunne bli avhørt av politiet underveis.

«Du måtte bære rundt på Oslo-klubbmedlemskortet ditt. Jeg må ha dette papiret i baklommen for å bevise at jeg var en del av klubben som hadde den eneste lovlige rampen? Selv Nord-Korea forbød ikke skateboarding.»

For de utenfor Oslo var underskuddet nødvendig.

I byer over hele Norge setter skateboardere opp sine egne parker og rør laget av kryssfiner og brett. Noen var små og raskt konstruert, mens andre var godt designet. De fleste lå i lunder eller dypt inne i underskogen, utenfor allfarvei.

Wang har blitt arrestert to ganger. Den første gangen var i hjembyen, da han ble sett på skøyter i nærheten av den lokale jernbanestasjonen. «Faren min måtte komme og redde meg,» sier han. «Du trenger ikke å gjøre det hvis barnet ditt spiller fotball, gjør du?»

Den andre gangen var i Oslo, da Wang gikk tur med en venn i sentrum. Politiet trodde ikke at de to mennene gikk på skøyter på byens lovlige rampe; de ble tatt i politiets varetekt og overnattet på cellene.

Da slutten av 1980-tallet nærmet seg, ble håndhevingen av forbudet gradvis lettere. «Rundt 1987 endret ting seg,» sier Wang. «De roet seg ned. De skjønte at forbudet nærmet seg slutten og var ikke like harde.»

Da det endelig ble løftet i 1989, oversvømmet skateboards markedet. Skateparker dukket opp over hele landet på begynnelsen av 1990-tallet. Merker hoppet inn i mani ved å assosiere produktene deres med skateboarding. En av landets ledende magasinutgivere, mest kjent for sine kjendissladderpublikasjoner, har til og med begynt å trykke et skateboardmagasin.

«Det var nesten en overdose av ting,» husker Wang.

Så hva oppnådde det ti år lange norske forbudet? Ikke mye positivt, ifølge de som skater.

– Jeg tror mange land nå er 10 år foran oss, sier Per Olav Hetland, president i Norsk Organisasjon For Rullebrett (NORB), en lobbygruppe og skateboarderorganisasjon i Norge.

Selv begynte han først å gå på skøyter etter forbudet, da han var tenåring, i 1995.

«I alle andre land fortsatte folk som begynte å gå på skøyter på 1980-tallet og utviklet en kultur før oss,» sier han. «I Norge er de bare ikke der. Bare noen få personer fortsatte.»

Det var ikke bare forbudet mot skateparker som hadde en varig effekt, men også mangelen på blader, videoer og organiserte kurs.

– Vi visste ikke så mye om skateboard annet enn det flygende skateboardet i Back to the Future, sier Henning Braaten, nå 36, profesjonell skateboarder og fire ganger norgesmester.

«Plutselig da forbudet ble opphevet og importører begynte å kjøpe skateboard, fikk de også videoer fra USA og det ble en rask læringskurve da vi så at dette var mulig.»

Braaten vier nå noe av tiden sin til lobbyvirksomhet for opprettelsen av nye skateparker og konstaterer at holdningen til de ansvarlige fortsatt er farget av kampanjen på 1980-tallet.

«De stiller spørsmål ved hele kulturen og lurer på når du skal komme deg ut av den,» sier Braaten.

«Jeg tror ikke de skjønner hvor stort det er og hvor bra det kan være å ha en skatepark som tar vare på unge mennesker.

«Mye av jobben min er å gå til lokalsamfunnene, snakke med ordføreren og prøve å overbevise dem om at nei, vi er ikke opprørere lenger. Vi er bare folk som prøver å spille sporten vår. Jeg får alltid de samme spørsmålene. tid Det er fortsatt en lang vei å gå.

Fram til 2013 ble statlige lotterimidler gitt til skateparker på et mye lavere nivå enn andre idrettsanlegg som fotballstadioner eller skøytebaner. Dette har nå endret seg, men Norge henger fortsatt etter enkelte andre land.

Faktisk har alle storbyer i Sverige en skatepark, sier Per Olav Hetland. Men ikke alle storbyer i Norge har det.

Men norske skateboardere er i ferd med å ta igjen resten av verden. I slutten av februar var Oslo vertskap for en versjon av X Games, en global ekstremsportkonkurranse. Ved siden av ski- og snowboardkonkurransene ble det arrangert streetskatekonkurranse og norske Hermann Stene ble nummer 10 av 12 konkurrenter. Det var en betydningsfull anledning.

For Mats Hatlem, en 15 år gammel skateboarder født etter årtusenskiftet, virket skateboarding under forbudet allerede som en annen verden.

«For meg virker det sprøtt,» sier han.

«Å kjøre bil er like farlig, om ikke mer så. Grunnen til at skateboard ble forbudt er noe jeg synes er ganske merkelig.»