De gylne dagene på midten av 80-tallet – ripped jeans, hårmousse og at melodi: Take on Me av A-ha, sendes på radioer, lyser opp MTV.

Teksten til forsanger Morten Harkets stramme refreng kan være uforglemmelig for alle i en viss alder, men bandets rolle i å lansere en elektrisk kjøretøy (EV)-revolusjon i hjemlandet Norge er mindre kjent.

I dag, i stedet for lokal synth-pop, er det det skandinaviske landets plug-in-bilsalg som topper globale hitlister, med elektriske kjøretøyer som selger fire ganger mer fossilt drivstoff – andelen av det høyeste markedet i verden. I følge noen anslaglandet passerte vippepunktet – som analytikere sier er når salget av elbiler når 5 % av det totale bilsalget – i 2013. Det som fikk ballen til å rulle var delvis en joyride med et oppdrag som startet for over 30 år siden. av noen få nykommere på miljøfeltet og litt hjelp fra A-ha.

Arkitekt Harald Røstviks miljøbevissthet ble utløst på midten av 1970-tallet, da hjemlandet hans var i grepet av oljerushet i Nordsjøen. I stedet for å være med, gjorde han opprør, og ideene hans gjorde ham til en utstøtt.

«Alle løp dit pengene var, sier Rostvik, nå professor i bydesign ved Universitetet i Stavanger i Norge. «Jeg gikk i motsatt retning, jeg ble en slags romvesen her. Jeg ble latterliggjort, så jeg begynte å jobbe i andre land for å overleve.

I 1985 tok Røstviks reiser ham til Tour de Sol i Sveits, et solcelledrevet bilrally over Alpene. A-ha var i mellomtiden på høyden av sin verdensomspennende berømmelse. – Gruppen ønsket å gi penger til en miljøorganisasjon, men de fleste av disse donasjonene var rettet mot å bevare trær og fjell, minnes Røstvik. Da de spurte ham om råd, foreslo han en provoserende ny protestgruppe kalt Bellona, ​​som da skapte overskrifter i Norge, med en serie artikler som avslører deponier for farlig avfall.

Fordi vi hadde Morten og Mags fikk vi enorm oppmerksomhet

Røstvik inviterte Frédéric Hauge, medgründer av Bellona, ​​​​Harket og keyboardist A-ha Magné»Furuholmen av Mags ved Sol Tower. Pressen utnyttet dette og de fire utnyttet oppmerksomheten ved å kaste ut £10.000 av sine egne penger – £25.000 i dagens penger – for en prototype elbil.

Larel Wil 202 var basert på en ombygd Fiat Panda, med baksetet revet ut for å romme en enorm batteribank. Det tok to dager å lade og med en rekkevidde på bare 40 miles, på papiret hørtes det ut som en forferdelig spøk. Men til slutt fikk Harket og kollegene den siste latteren.

Etter å ha sendt ham tilbake til Norge, gjorde de det enhver popgruppe med respekt for seg selv ville gjøre og begynte å bryte reglene: å kjøre i bussfelt, krysse bomstasjoner uten å betale og parkere ulovlig hvor de ville, mens de ba om skattelettelser og insentiver for grønt. bilisme og fremfor alt i medias søkelys.

Uten A-has stjernekvalitet ville stuntet kanskje aldri ha akselerert ut av første gir. – Fordi vi hadde Morten og Mags, fikk vi enorm oppmerksomhet, minnes Hauge. Siden vi ikke betalte bøtene, beslagla de bilen for å auksjonere den, men ingen var interessert i en ombygd Fiat Panda med 40 km rekkevidde. Dette skjedde flere ganger, og vi klarte alltid å løse det.

I løpet av det neste tiåret og utover ga den norske regjeringen etter. – Vi knuste dem og gjorde dem flaue, sier Røstvik. «Vi viste dem at det var interessant teknologi her, men det trengte insentiver og det kom til å koste penger. »

På slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet begynte disse insentivene å materialisere seg i form av gratis parkering og lading for elektriske kjøretøy, avgiftsfritak og skattelettelser. Førere av elektriske kjøretøy hadde tilgang til bussfelt og kunne kjøre gratis med ferge – tiltak som for det meste fortsatt er i kraft i dag, selv om de nylig ble utvannet.

Vi viste dem at det var interessant teknologi her, men det trengte insentiver.

Røstvik fortsatte med å lage bølger innen bærekraftig design, sammenslåing av transportelektrifisering og hans arkitektoniske ferdigheter for å forestille seg morgendagens renere, grønnere byer. Men hans profesjonelle rykte var hardt vunnet.

«Vi ble kritisert for å være idioter,» sier han. «Mine egne arkitektkolleger kritiserte meg for å samarbeide med useriøse mennesker som popstjerner. Jeg ble nesten ekskludert fra profesjonelle organisasjoner.

«Dette er spillet vi spiller når vi angriper store økonomiske interesser som olje. Hvis de kunne drepe deg, ville de gjort det – og jeg tuller ikke.

For Hauge har hjulet, etter 30 år med aktivisme, gått for fullt. Den er så nær Tesla at den er kjent for å låne Elon Musks personlige Roadster og skal lansere batteriprodusenten Morrow Batteries som et datterselskap av Bellona. «Når jeg starter noe, stopper jeg ikke,» sier han. – Det har jeg vært i mange, mange år.

Norges elektriske visjon strekker seg også til andre transportformer – for eksempel båter og korte flyreiser, men Røstvik mener den virkelige fremgangen ligger i tankesett.

«Situasjonen i dag er mye enklere enn den var for 30 år siden,» sier han. «På den tiden var det latter overalt. Elektriske kjøretøy vil aldri være realistiske; solenergi, aldri; vindkraft er en spøk. Og se hvor vi er nå. Alt ble forandret.»

Denne artikkelen er en del av Positive Tipping Points, en serie om mennesker som oppdager måter å utløse meningsfulle, gjennomgripende positive endringer midt i klimakrisen. Produsert av Positive News i samarbeid med Tenk deg 5.