Denne måneden er det 30 år siden den historiske signeringen av Oslo I-avtalen i Washington mellom Israel og Palestina Liberation Organization (PLO). Denne hendelsen fulgte hemmelige samtaler i Oslo, Norge, hvor de to sidene gjenkjente hverandre. Selv om palestinske og arabiske analytikere har sagt lite om viktigheten og relevansen av denne anledningen, har israelske medier og jødiske tenketanker i Israel og i utlandet publisert en rekke artikler og forskningsartikler som undersøker virkningen av avtaler, hovedsakelig på Israel, uten oppmerksomhet til palestinerne. اضافة اعلان

En feil og en ulykke
Nesten alle israelske og jødiske sionistanalytikere, bortsett fra noen få, beskrev avtalene som en «feil» og en «katastrofe», som tillater «en terrororganisasjon» å kontrollere deler av Vestbredden og undergraver sikkerheten til Israel og dets folk. De kritiserte Yasser Arafat, PLO og PNA, og påpekte at mer enn 1500 israelere har blitt myrdet av «palestinske terrorister» siden 1993 – heldigvis glemmer de å nevne antallet palestinske sivile som har blitt drept, skadet og lemlestet av Israel. siden da. De snakker heller ikke om antallet ulovlige jødiske bosetninger bygget på stjålet palestinsk land siden avtalene ble undertegnet.

Det er lett å gi palestinerne skylden for at Oslo-avtalen mislyktes.
Når man har overtaket, med tropper på bakken, er det lett å gi palestinerne skylden for at Oslo-avtalen mislyktes. Men dette er en grov forvrengning av fakta. Ja, den palestinske ledelsen bærer et stort ansvar for tapte muligheter og for å ta feil beslutninger i avgjørende øyeblikk. Men det var ikke derfor avtalene sviktet.

Man kan gjerne skylde på alle; de amerikanske administrasjonene, EU, det internasjonale samfunnet, visse arabiske land og selvfølgelig de palestinske lederne selv.

Når man har overtaket, med tropper på bakken, er det lett å gi palestinerne skylden for at Oslo-avtalen mislyktes. Men dette er en grov forvrengning av fakta. Ja, den palestinske ledelsen bærer et stort ansvar for tapte muligheter og for å ta feil beslutninger i avgjørende øyeblikk. Men det var ikke derfor avtalene sviktet.

Den største politiske bløff i moderne tid
Men la oss innse det, Oslo Accords One og Two hadde mange feil. Tekniske detaljer og vedlegg som få tok seg bryet med å lese og svak politisk vilje på begge sider bidro til å skape den største politiske bløffen i moderne tid.

Flere kritikere enn cheerleaders
Arafat, Yitzhak Rabin og Shimon Peres kan ha hatt gode intensjoner om å endelig bringe fred til det urolige hellige land; forestille seg og arbeide for et større Midtøsten preget av velstand og fremgang for alle involverte parter. Men gode intensjoner skaper ikke fred og tiltrekker seg, som alle fremforhandlede traktater, flere kritikere enn tilhengere.

Rabin, krigeren som ble fredsstifter, ble myrdet av en jødisk ekstremist to år etter seremonien i Det hvite hus. Derfra gikk den begynnende fredsprosessen nedoverbakke. Peres tapte et avgjørende valg til en stigende høyreorientert stjerne i israelsk politikk, Binyamin Netanyahu, i 1996. Det var da Oslo tok slutt. Men de fleste takket nei.

En landfangst og kvelning
Det grusomme og hardtslående faktum er og forblir at det sionistiske prosjektet, enten det er under en sekulær eller høyreorientert israelsk regjering, har vært og alltid vil være dette: grepet av Vestbredden og kvele alle legitime klager. palestinsk stat. Enten det er av geopolitiske, nasjonal sikkerhet eller bibelske årsaker, vil israelerne alltid finne en unnskyldning for å nekte palestinerne en egen stat i det historiske Palestina.

Vi kunne ta en rask titt på hvordan Oslo-avtalen gikk nedover. Begge parter tar ansvar og mister ingen mulighet til å skylde på hverandre. Det var alltid et tilfelle av mistillit og mistenksomhet. Den andre intifadaen, beleiringen av Arafat, gjenokkupasjonen av Vestbredden, den israelske tilbaketrekningen fra Gaza, Hizbollah-faktoren, overtakelsen av Gaza av Hamas, tapet av lederskapet i den palestinske myndigheten, den tapte muligheten ved Camp David, bosettinger og flytting geopolitiske vinder.

Det var ingen palestinsk fredspartner
Da Netanyahu konsoliderte sin maktbase, erklærte han åpent at det ikke fantes noen palestinsk fredspartner. Men politikken hans var klar. Han hadde fordømt Oslo-avtalen, avvist tostatsløsningen og lammet fredsprosessen. Bibi hadde nå kontroll. Amerikanerne, som hadde absolutt kontroll over den urolige fredsprosessen, klarte gjentatte ganger ikke å gjenopplive den. De sto stille mens israelske regjeringer åpnet slusene for bosettingsbygninger. Det var blitt et nullsumspill.

Men la oss innse det, Oslo Accords One og Two hadde mange feil. Tekniske detaljer og vedlegg som få tok seg bryet med å lese og svak politisk vilje på begge sider bidro til å skape den største politiske bløffen i moderne tid.

Netanyahu, som nå leder den mest høyreekstreme israelske regjeringen i statens historie, er bare galjonsfiguren til et nytt og utviklende Israel. Denne en gang så sekulære staten blir kapret av ultranasjonalistiske og ultrareligiøse ekstremister som ikke ser noen plass for palestinere i det historiske Palestina.

oslo er død
Det gjenstår å se hvordan Israel, nå 75 år gammelt, vil møte denne katastrofale utfordringen. Men det har lite med palestinernes fremtid å gjøre. Oslo er død! Dette er noe palestinske ledere har nektet å innrømme, men de må gjøre det.

Den nye virkeligheten er kompleks
Den nye virkeligheten er kompleks: en intern kamp i Israel for statens sjel. Dette internasjonale samfunnet er delt i hvordan det skal oppfattes det nye Israel, nå beskrevet som en apartheidstat. Dessuten har palestinerne det ikke mye bedre: en tornefull arvesaga som kan avgjøre skjebnen til PA, som har blitt en agent for normalisering av israelsk inngrep i palestinske land. Og gribbene venter på at byttet deres skal falle: Hamas, Islamsk Jihad og andre med motstridende agendaer.

Og nå har vi normaliseringsprosessen mellom Israel og de arabiske statene. Abraham-avtalen brøt den en gang solide demningen til den arabiske boikotten. Geopolitiske trender undergraver palestinerne og deres sak. Oslo-avtalen er en saga blott. Dette er et røverkjøp der den palestinske ledelsen håper å få noe tilbake, selv på papiret.

Var Oslo-prosessen en fatal feil? Israelerne vil si ja. Men for palestinske ledere var det en vei til glemselen. Det var deres valg da, en historisk mulighet man ikke bør gå glipp av. Det viste seg å være et stigma og en forbannelse. Tretti år etter Oslo-avtalen handlet det mer om å samle to motsetninger; to enheter i utvikling som sannsynligvis aldri vil møtes!

Osama Al Sharif er en Amman-basert journalist og politisk kommentator.

Les flere meninger og analyser
Jordan Nyheter