Foruten grunnlegger Jensen Huang, er det åtte store amerikanske fond og investorer – og én utenlandsk.
Dette er den norske statens pensjonsfond – i realiteten et statlig formuesfond – Norges Bank Investment Management.
Dens eierandel er litt over 1 %, men verdien er rundt 12,6 milliarder dollar. Dette er et typisk lurt trekk av fondet som har investert landets olje- og gassvindfall til langsiktig fordel for folket.
Sammenlign det med resultatene oppnådd i dag av en av Storbritannias største olje- og gassutforskere i Nordsjøen, Harbour Energy. Hun avslørte at skatteregningen hennes – oppblåst av regjeringens engangsavgift – mer enn utslettet overskuddet hennes i første halvår.
Med andre ord, de økonomiske belønningene for selskapets virksomhet i en vital sektor har alle blitt bevilget av skattebetaleren, noe som gir aksjonærene mindre enn ingenting.
Galehusøkonomien? Noen analytikere har hevdet at situasjonen ikke er så enkel som den ser ut, og at selskapet fortsatt klarte å generere 1 milliard dollar i kontantstrøm.
Men som AJ Bells Russ Mold påpeker denne morgenen, er det ikke poenget. Det er den kroniske britiske kulturen av kortsiktighet som er den virkelige synderen.
Regjeringen snakket i det uendelige om uventet skatt før de ble tilskyndet av de dystre overskriftene om energisektorens fortjeneste.
Den konstante aktuelle fikseringen presser en trener og hester til å ta langsiktige investeringsbeslutninger.
Norge har også en høy marginalskattesats på olje- og gassproduksjon – 78 % – men den har vært den samme gjennom hele energisyklusen. Vi er på vei til en ny industriell revolusjon med kunstig intelligens som vil forandre måten vi lever på, akkurat som fossilt brensel en gang gjorde.
Men uten den langsiktige planleggingen som land som Norge virker i stand til, vil Storbritannias håp om å lede verden ende i skuffelse.
«Popkulturfan. Kaffeekspert. Baconnerd. Opprørende ydmyk formidler. Vennlig spiller.»
