Sarina Wiegman har skapt det perfekte miljøet for at et stjernespekket England-lag skal trives. Nå som de er ett skritt unna storhet, kan løvinnene innfri et slikt løfte? Sky Sports» Laura Hunter ser nærmere på «Wiegman-effekten» som driver Englands jakt på ære

«Sjansen til å nå finalen, som trener eller som spiller, er veldig spesiell. Vi har allerede kommet til fire. Jeg tar det ikke for gitt, men jeg er med i et lite eventyr.»

En emosjonell Sarina Wiegman er et syn å se. Vanligvis stabil, er hun den første manageren i kvinnefotballhistorien som har vunnet rygg mot rygg europeiske titler. Og nå den første som tar to forskjellige nasjoner til en VM-finale.

Rekorder kollapser rundt henne.

Det kreves en spesiell person for å overvåke fire store internasjonale turneringer og nå finalen i hver av dem. Slik er motet og overbevisningen til nederlenderen, det er ingen overraskelse for tilskuere at England befinner seg blant de to nederste i Australia, 12 måneder etter å ha blitt kronet til kontinentale mestere på hjemmebane.

Spørsmålet ble stilt til en tårevåt Wiegman etter å ha slått turneringsvertene i Sydney på onsdag, «hvordan fortsetter du å komme til finalen?» «Jeg vet ikke,» svarte hun beskjedent. Kanskje overveldet intensiteten av anledningen henne akkurat i det øyeblikket, på bakgrunn av en øredøvende folkemengde, men svaret fra Wiegman var noe urettferdig.

Å antyde bare et sekund at Englands reise til den VM-finalen var alt annet enn nøye planlagt gjør arkitekten en bjørnetjeneste. Hver beredskap er omhyggelig kartlagt – detaljerte spillplaner for å møte hvert enkelt behov blir diskutert og debattert. Og det søkes også etter kollektive tråder av ideer, som gir rom for deling og samarbeid mellom spillere, teknisk stab og trenere.

Wiegman tar rollen som beslutningstaker svært alvorlig, hun blir knapt sett uten notisblokk og blyant, men fokus er alltid på gruppen. Det er en pakkementalitet. Et råd av medsammensvorne. Og å ta personlig æren for Englands samlede prestasjoner er rett og slett ikke nederlenderens stil.

Det er kanskje forståelig, da, at Wiegman spurte om hvordan hun fortsetter å kvalifisere seg til store turneringsfinaler. Det er «vi» som angår henne mest.

«Vi har ventet så lenge på en manager som henne,» sa den pensjonerte spiss Ellen White. BBC Sports Direkte dekning av Englands semifinaleseier. «Å bringe noe annerledes – kommunikasjon, vennlighet og en filosofi som engelske fans virkelig kan kjøpe inn. Hun vant alles hjerter.»

Stemningen i leiren er også lik. Kaptein Millie Brights vurdering: «Mentaliteten til denne gruppen er noe jeg aldri har sett før. Den kommer gjennom Sarina og troen hun gir oss.»

Evnen til å få mest mulig ut av et stjernelag, men på en pragmatisk måte, med design på en startskjorte er en kunst ingen tidligere England-trener har mestret.

Men søndagens finale utgjør et annet dilemma for Wiegmans modige anklager. Akkurat som England spiller Spania med ballen. Strategien deres sentrerer rundt ballhold, besittelsesmønstre og smarte pasningstrekanter som tvinger motstandere til underkastelse.

Ett trykk, maksimalt to berøringer, flytting mellom hver handling for å skape en meter med plass er deres modus operandi. Enhver kvinnefotballfan som regelmessig ser på Barcelona-kampen vil gjenkjenne planen – ni av den spanske kontingenten konkurrerer innenlands for Barca. De tilbyr stil med substans.

Og så Wiegman må trekke et nytt taktisk triks i ermet for å begrense ibererne, samtidig som han sikrer at England, som også favoriserer besittelsesbasert fotball, ikke mister credoet sitt.

Løvinnene var ikke uten vanskeligheter under denne turneringen. En kneskade truet med å avslutte Keira Walshs turnering, stjernen Lauren James så rødt og ble suspendert i to kamper, Nigeria og Colombia hadde England på bakfoten, mens et kritisk blikk ble kastet på enkelte valg og formasjoner.

Til syvende og sist ble imidlertid hver test møtt med en hard respons. Wiegman-effekten. Ro og balanse på kanten av et felt skaper ro. Så er det et preg av respekt som alle gode trenere har ansvar for. Evnen til å spille rollene som mor og far samtidig, overgang fra god politimann til dårlig politimann – forbli åpen og tilgjengelig, men like streng og krevende. En trener og en manager.

Det begynner å bli sammenligninger mellom Wiegman og noen av topplederne. Faktisk er hun den fremragende kvinnetreneren i sin generasjon, og ved å veilede England til enestående suksess har hun allerede sikret seg en permanent plass på landets æresliste.

Likevel vil dette tilby liten trøst for en trener som ikke er motivert av personlig utmerkelse. Trofeet hun vil ha er spiralformet, skinnende og gyllent, med en plattform gravert med hver nasjons navn for å holde det høyt. USA, Tyskland, Japan og Norge har alle en plass i historien.

Wiegman lot muligheten gli mellom fingrene én gang, i 2019, og hun er ikke typen karakter som gjør den samme feilen to ganger. Langt fra å være et oppdrag for hevn, men Wiegmans jakt er drevet av en klarhet i tankene som få fotballhjerner kan mestre.

Sarina har det gylne preg, og søndag gir den perfekte muligheten til å bevise det.

Følg all action direkte fra Sydney på vår dedikerte kampblogg på søndag mens England går for gull mot Spania; avspark kl 11