Global karbonprising: suksesshistorier og lærdom

Karbonprising har blitt et sentralt politisk instrument for å bekjempe klimaendringer ved å sette en pris på utslipp av klimagasser, og dermed motivere utslippskilder til å redusere sine utslipp. Rundt om i verden har ulike karbonprissystemer blitt implementert, inkludert karbonavgifter og cap-and-trade-systemer. Ettersom landene fortsetter å utforske og vedta politikk for karbonprising, er det avgjørende å undersøke suksessene og lærdommene fra disse erfaringene for å informere fremtidig politikkutforming og implementering.

En av de mest bemerkelsesverdige suksesshistoriene for karbonprising er EUs Emissions Trading Scheme (EU ETS), som ble lansert i 2005. EU ETS er det største cap-and-trade-systemet i verden, og dekker mer enn 11 000 kraftverk og industrianlegg. fabrikker i alle 27 EU-medlemsstater, pluss Island, Liechtenstein og Norge. Systemet har vellykket redusert utslippene med over 40 % siden oppstarten, og har gitt et betydelig bidrag til EUs klimamål. EU ETS har også vist potensialet for å koble karbonmarkeder, siden det har vært koblet til det sveitsiske kvotehandelssystemet siden 2020.

EU ETS sto imidlertid overfor utfordringer, spesielt i de første årene, da et overutbud av kvoter førte til lave karbonpriser og begrensede insentiver for utslippsreduksjoner. EU har siden iverksatt flere reformer for å løse disse problemene, inkludert opprettelsen av markedsstabilitetsreserven for å regulere tilgangen på kvoter. Disse erfaringene understreker viktigheten av regelmessig gjennomgang og justering av retningslinjer for CO2-prising for å sikre deres effektivitet og respons til markedsforholdene.

Et annet bemerkelsesverdig eksempel på karbonprising er British Columbias karbonavgift, som ble innført i 2008. Avgiften dekker omtrent 70 % av provinsens klimagassutslipp og har blitt gradvis økt over tid. Studier har vist at avgiften effektivt har redusert utslippene uten å påvirke økonomisk vekst negativt. En nøkkelfaktor for suksessen til BCs karbonavgift har vært dens inntektsnøytrale design, med inntekter brukt til å redusere andre skatter og gi målrettet støtte til lavinntektshusholdninger og sårbare næringer. Denne tilnærmingen har bidratt til å bygge offentlig støtte for politikken og adressere bekymringer om potensielle økonomiske konsekvenser.

Derimot tilbyr Australias kortsiktige karbonprisingssystem, implementert i 2012 og opphevet i 2014, verdifull lærdom om viktigheten av politisk konsensus og politisk stabilitet. Ordningen, som kombinerte en fast karbonpris med planer om å gå over til et cap-and-trade-system, møtte sterk motstand og ble til slutt opphevet av en ny regjering. Den politiske usikkerheten rundt Australias erfaring med karbonprising fremhever behovet for bred politisk støtte og langsiktig politisk stabilitet for å sikre effektiviteten av karbonprisingstiltak.

Fremvoksende økonomier har også begynt å ta i bruk politikk for CO2-prising, og Kina lanserte sitt nasjonale kvotehandelssystem i 2021. Systemet dekker i utgangspunktet elektrisitetssektoren, med planer om å utvide til andre industrier i fremtiden. Selv om Kinas karbonmarked fortsatt er i sin spede begynnelse, gir dets utvikling en viktig mulighet til å lære av erfaringer fra andre land og skreddersy politikk for karbonprising til de unike utfordringene og mulighetene til økonomier.

Avslutningsvis har karbonprising vist seg å være et effektivt verktøy for å redusere klimagassutslipp i ulike sammenhenger rundt om i verden. Suksesshistorier som EU ETS og BCs karbonskatt gir verdifull innsikt i utformingen og implementeringen av karbonprispolitikken, mens erfaringer som det opphevede systemet til Australia understreker viktigheten av politisk konsensus og politisk stabilitet. Etter hvert som flere land vurderer å ta i bruk tiltak for karbonprising, er det avgjørende å lære av disse erfaringene og skreddersy politikk til lokale kontekster for å maksimere deres effektivitet når det gjelder å møte den globale utfordringen klimaendringer.