I oktober 2021 fattet Norges Høyesterett en skjellsettende avgjørelse som opprettholdt urfolks rettigheter og ga et slag mot landets strategi for fornybar energi. Det 11 dommerpanelet sa at vindparkene Roan og Storheia som bygges på Fosen-halvøya i Midt-Norge krenket rettighetene til samiske reindriftsutøvere, garantert av den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, og at lisensene deres var ugyldige.

Mens det samiske miljøet ønsket beslutningen velkommen og nå forventer at vindparkene skal fases ut, ser den norske regjeringen, majoritetsaksjonær i Fosen Vind, selskapet som eier og driver prosjektene, ut til å være uvillig til å akseptere det. I en uttalelse fra desember argumenterte olje- og energiminister Marte Mjøs Persen for at dommen ikke spesifiserer hva som skal skje med vindparker og at løsningen rett og slett kan være et spørsmål om en ny vurdering av påvirknings- og miljøkonsekvensreduserende tiltak.

Dersom Fosen vindparker forble på plass, vil det alvorlig svekke samenes tillit til den norske regjeringen, skade dens troverdighet med hensyn til urfolksrettigheter og svekke Høyesteretts myndighet. Norske myndigheter må respektere Fosen-dommen, fjerne vindparker og finne en vei til en grønn omstilling som ikke innebærer brudd på minoritetsrettigheter.

Grønn kolonialisme

Norge har de siste to tiårene søkt å redusere sin avhengighet av olje og gass ved å øke produksjonen av fornybar energi, særlig vindkraft på land. Utvidelsen av vindkraftproduksjon i Norge tar sikte på å tjene penger ved å selge til underforsyning i europeiske energimarkeder, samt å møte økende innenlandsk etterspørsel.

Som en del av den nasjonale strategien for å redusere karbonutslipp planlegger norske myndigheter å elektrifisere norske olje- og gassinstallasjoner til havs, som i dag er avhengige av forbrenning av fossilt brensel for å generere elektrisiteten de bruker. Dette vil kreve å koble disse anleggene til vindparker på land og til havs og vil øke det nasjonale strømforbruket betydelig.

Disse planene har blitt sterkt kritisert av miljøvernere, som argumenterer for at industrien for fossilt brensel bør fases ut og ikke tillates å vokse samtidig som dens innvirkning på klimaet hvitvaskes. I tillegg etableres ny energikrevende industri, som produksjon av batterier og hydrogenbrenselceller, som også krever utvidelse av ren energiproduksjon.

Det viser seg at mange nye vindprosjekter er eller vil bli lokalisert i Sápmi, urbefolkningens forfedreland, som dekker de nordlige delene av Norge, Sverige, Finland og Russland. Konstruksjonen deres krever bygging av veier og bygging av store industrianlegg i ville områder med enorme miljøkostnader.

Mange av disse områdene er av avgjørende betydning for de samiske samfunnene, der reindrift er en livsstil. Vindparker kan blokkere tilgangen til livsviktige beitemarker og kalvingsplasser, eller forstyrre reinens vandring. Halvtam rein unngår å beite i områder der de kan se eller høre vindturbiner. Som et resultat kan bygging av vindparker som de på Fosen ha en ødeleggende effekt på den lokale reindriften, og tvinge gjeterne til å forlate levebrødet fullstendig.

Samene har i flere tiår kjempet mot industrielle inngrep i deres landområder, noe som har forstyrret deres tradisjonelle levesett. På slutten av 1970- og 1980-tallet ble byggingen av vannkraftprosjektet Alta Dam en sentral begivenhet, som forente samiske aktivister og miljøvernere i protest og utløste nye former for politisk mobilisering blant samene i Norge.

Til tross for deres innsats har mange gårdsdistrikter i dag mistet verdifullt beiteland til industrielle prosjekter og menneskelig infrastruktur, som veier, strømnett og hytter. De samiske samfunnene oppfatter disse installasjonene så vel som vindprosjektene på deres land som grønn kolonialisme: landgrabbing og ressursutvinning rettferdiggjort som en del av landets respons på klimaendringer.

I sin kamp mot Fosen-prosjektene har ikke samene vært alene. De har fått internasjonal støtte, blant annet fra FN, som har oppfordret den norske regjeringen til å stanse disse og andre skadelige prosjekter.

Utfordringen til den norske regjeringen

I sammenheng med deres lange kamp ønsket det samiske samfunnet og dets allierte Høyesteretts avgjørelse om vindparkene Roan og Storheia som en seier. Sametingets ordfører Silje Moutka irettesatte kraftig regjeringens standpunkt og påpekte at ulike måter å forene vindparker med fortsatt pastoralisme i området var blitt nøye vurdert og utelukket som lite levedyktig før rettsavgjørelsen. På denne bakgrunn konkluderer presidenten, sammen med lokale samiske gjetere, miljøvernere og ledende juridiske eksperter, at rettens avgjørelse ikke gir noe annet valg enn å rive vindparkene.

Den norske regjeringen har god grunn til å være skremt av en slik vending. Fosen vindparker er et av mange store industriprosjekter som er motarbeidet av samiske gjetere, der myndighetene ga tillatelse til å starte bygging før de ble klarert av retten. Hvis dette og andre prosjekter stoppes, kan norske myndigheter skylde milliarder av dollar i kompensasjon til de berørte selskapene. Videre kan det blokkere innsatsen for å øke Norges evne til å produsere mer vindkraft.

Rettsavgjørelsen i oktober representerer en test for den norske regjeringen på deres forpliktelse til urfolks rettigheter og rettssikkerhet. Hvis Energi- og oljedepartementet insisterer på å holde vindparkene på plass, vil det definitivt stryke på denne testen.

Hvis disse vindparkene får lov til å forbli i drift gjennom en langvarig prosess som involverer ytterligere konsekvensutredninger og forhandlinger om fortsatt drift, vil muligheten for å gjenopprette omstridte områder ettersom oppdrettsarealer blekne og gårdbrukere vil tape saken. Dette ville i praksis bety at samene ikke ville ha noen rettslig regress som en mulighet for å utfordre ulike statsstøttede industriers fortsatte inngrep i deres landområder.

Faktisk vil regjeringens ignorering av Høyesteretts avgjørelse signalisere svekkelse av norske rettsinstitusjoners myndighet og oppmuntre industrielle aktører til å fortsette å bryte regelverket i jakten på profitt. Dette er ikke bra for minoritetsrettigheter, miljøvern og til og med demokratiet i Norge.

Den norske regjeringen må forstå hvilken skade den ville gjøre med sin utfordring og i stedet innrømme Høyesteretts avgjørelse ved å føre tilsyn med fjerning av turbiner fra Roan og Storheia vindparker og bistå med restaurering av jordbruksland. I fremtiden bør den ikke diskontere rettighetene til samiske gjetere i vurderingsprosessen for vindparker og andre industriprosjekter. På grunn av deres negative effekter på reindriften og høye miljøkostnader, bør nye vindparker begrenses til områder der det allerede finnes en slags industriell infrastruktur, slik Miljøpartiet De Grønne har foreslått.

Som et velstående land med enorme territorier og naturressurser bør Norge gå foran som et godt eksempel ved å gjennomføre en grønn omstilling som ikke innebærer grønn kolonialisme. Den kan utforske et mangfold av grønne energikilder, oppgradere sine eksisterende vannkraftverk, utvikle solenergiteknologi og flytende havvindparker.

I prosessen bør han ikke be urbefolkningen sine om å betale klimaregningen. Samene, så vel som andre urfolk, står allerede overfor konsekvensene av klimaendringene som de ikke forårsaket. De burde ikke måtte bære byrden av globale klimatiltak også.

Meningene som uttrykkes i denne artikkelen er forfatterens og gjenspeiler ikke nødvendigvis den redaksjonelle posisjonen til Al Jazeera.