«Tilstanden til den moderne menneskerettighetsbevegelsen er ganske forferdelig,» sa Ramy Yaacoub, som jobber med Midtøsten-spørsmål for Open Society Foundations, et bevilgningsnettverk grunnlagt av milliardæren finansmannen, liberale George Soros. «På den tiden hadde menneskerettighetsgrupper et forsprang. Men autokratiske regimer har lært av dette. De investerer i taktikken og de koordinerer.
Samtaler med mer enn et dusin deltakere den siste uken tyder på at en global bevegelse som blomstret etter andre verdenskrig og vant store seire midt i Sovjetunionens fall, nå ser seg selv ved veiskillet.
Hvis aktivister ikke klarer å finne nye veier, sier de, risikerer diktatorer å bli enda mer modige.
For Yaacoub og de 1400 andre menneskene samlet på forumet har de siste 15 årene vært preget av langt flere fiaskoer enn suksesser. Selv det som virket som innledende seire ble ofte til nederlag. For noen år siden var det f.eks. demokratiaktivister i Sudan feiret avsettingen av en diktator; i dag stupte de militære lederne som utnyttet dette øyeblikket landet stuper tilbake i krig.
«Vi kan ikke engang peke på Tunisia lenger,» beklaget Andrea Prasow, administrerende direktør for The Freedom Initiative, med henvisning til det nordafrikanske landets tilbakevending til autokrati etter år med å være den arabiske vårens eneste demokratiske suksesshistorie.
Prasow sa at hun slet med å overbevise givere om å støtte arbeidet til organisasjonen hennes, som fokuserer sterkt på løslatelse av politiske fanger, fordi positive resultater virker for sjeldne. «Det er en lang kamp», prøver hun å forklare dem.
Forsvarerne har ingen intensjon om å gi opp sine kollektive og individuelle kamper. Men samtalen her i Oslo fokuserte på behovet for å revurdere handlingene og verktøyene til menneskerettighetsbevegelsen i en tid da autokratiet har vokst seg sterkere rundt om i verden og teknologien tilbyr både løfter og farer. De vet at mens autokratiske regimer finpusser metodene sine, kan land som hevder å være menneskerettighetsvennlige, som USA, være upålitelige når deres egne interesser står på spill.
Sanaa Seif lærte av bitter erfaring. For mer enn ti år siden sluttet hun seg til grupper som med suksess ba om å styrte den egyptiske diktatoren Hosni Mubarak. Men det arabiske landet er nå under det uten tvil mer brutale diktaturet til Abdel Fattah el-Sisi, mottakeren av milliarder i amerikansk sikkerhetshjelp. Seifs bror, Alaa Abd El-Fattah, er politisk fange der.
«Jeg startet med et veldig sterkt øyeblikk. Siden den gang har det vært nederlag og fornedrelse,» sa Seif. «Nå tror jeg virkelig at vi må drømme stort, men vi må være veldig pragmatiske angående forventningene våre.»
Det er ingen solid måte å kvantifisere årsakene til aktivistfrustrasjon; ingen datasett fanger opp hver seier eller tap i et felt som appellerer til alle, fra talsmenn for politiske fanger til de som lager anti-korrupsjonslover.
En ofte sitert kilde er Freedom Houses «Global Freedom Index», et mål på styrken til demokrati. Han var i fritt fall i 17 år.
Annen datasett er i beste fall fragmentert, så rettighetsaktivister sitter igjen med anekdoter. Disse er generelt deprimerende: Afghanistan er tilbake under Taliban-kontroll, noe som betyr at rettighetene til kvinner og jenter er sterkt innskrenket; Irans islamistiske regime har i stor grad kvalt en protestbevegelse det siste året, delvis ved å øke henrettelsene; og mange stemmer sier at demokratiet i USA, alltid et fyrtårn av håp for denne folkemengden, står overfor fare, midt i tider som opprøret 6. januar 2021 ved US Capitol.
Mange menneskerettighetsaktivister applauderer USA og dets europeiske og asiatiske allierte for deres støtte til Ukraina mens landet prøver å slå tilbake den russiske invasjonen, et hovedtema på årets forum.
Men noen sa at krigen hadde blitt en unnskyldning for vestlige ledere for å hjelpe til med voldelige regjeringer andre steder i verden.
Den aserbajdsjanske sterke mannen Ilham Aliyev står overfor langt flere økonomiske sanksjoner fra USA og andre regjeringer, hevdet Leyla Yunus, en tidligere politisk fange i landet. Men fordi Russlands krig mot Ukraina har skadet energimarkedene, «trenger Vesten Aserbajdsjans olje og gass, og vår diktator kommer til fordel,» sa Yunus.
Utenriksdepartementet nektet å kommentere USAs politikk overfor Aserbajdsjan eller andre spesifikke saker som er sitert i denne artikkelen. Og når det gjelder Aserbajdsjan, har ethvert amerikansk ønske om å straffe landet blitt ytterligere komplisert av nylige diplomatiske forsøk på å løse en langvarig konflikt mellom Aserbajdsjan og Armenia.
En talsperson for utenriksdepartementet henviste imidlertid POLITICO til en nylig kommentar fra utenriksminister Antony Blinken om det bredere spørsmålet. «Menneskerettigheter er alltid på agendaen i USA. Det er hvem vi er, sa Blinken.
Slike krav tilfredsstiller ikke rettighetsaktivister. Demokratier setter alltid sin egen «nasjonale økonomi foran menneskerettigheter», sa Victor Navarro, en journalist og tidligere politisk fange fra Venezuela som var på konferansen.
I USA er president Joe Biden vertskap for den indiske statsministeren Narendra Modi for en statsmiddag neste uke, til tross for økende bekymring over Modi-regjeringens autokratiske handlinger og forfølgelse av muslimer. Tidligere har amerikanske tjenestemenn understreket at de snakker privat med India om menneskerettighetsspørsmål, men de ser det også som en nøkkelpartner i USAs rivalisering med Kina.
De siste årene har forskere og praktikere i økende grad gjort det spurt om den moderne menneskerettighetsbevegelsen lykkes.
Noen hevder at «navn og skam»-taktikken så ofte brukt av rettighetsgrupper ikke påvirker autokrater slik den kunne ha gjort tidligere. De ser bare ikke ut til å bry seg om hvordan de blir oppfattet.
Forsker Jack Snyder argumenterte i en 2022 essay for utenrikssaker at noen sterke menn har frembrakt fremme av menneskerettigheter som arbeidet til «elitistiske, uaktuelle mobbere som presser fremmede agendaer for å erstatte populær nasjonal selvbestemmelse». (Han inkluderte tidligere USAs president Donald Trump, som har rost mange diktatorer og søker en ny periode, i gruppen.)
Løsningene som foreslås av akademikere og aktivister spenner fra å fokusere på spørsmål om økonomisk rettferdighet og ulikhet til større grenseoverskridende samarbeid mellom advokatorganisasjoner.
På Oslo-konferansen fokuserte aktivistene også i økende grad på potensialet for å bruke ny teknologi for å hjelpe sine saker. Noen sender kryptovaluta til dissidenter i autoritære land for å supplere ressursene deres.
Men tyranner har også lært å bruke teknologi til å overvåke, overliste og ytterligere undertrykke befolkningen deres. Og autoritære regimer samarbeider med hverandre på teknologifronten – regimer i Midtøsten er nå ved hjelp av kinesiske overvåkingsverktøy. Iran og Venezuela signerte en rekke samarbeidsavtaler på vitenskap, teknologi og utover delvis for å trosse amerikanske sanksjoner mot de to landene. Ankomsten av kraftige nye versjoner av kunstig intelligens øker bare bekymringene til rettighetsaktivister.
Diktatorer har også lært å sette en finér av lovlighet og respektabilitet på sine handlinger, bemerker dissidentene. Flere autokrater vet ikke å vinne det såkalte 99%-valget lenger, men et mer fornuftig tall som kommer selv etter mange manipulasjoner.
Norske aktivister kunne ikke tenke seg stor suksess de siste årene. Noen pekte på den økende bevisstheten om høyreekstremisme, løslatelsen av noen politiske fanger (selv om dette ofte er ledsaget av nye arrestasjoner), og innsatsen til sosiale medieselskaper for å forhindre radikalisering på nettet.
Og de understreket at bevisstgjøring av rettighetsbrudd fortsatt var viktig. Kinas undertrykkelse av uiguriske muslimer ville vært enda hardere hvis det ikke hadde vært for global forargelse rettet mot Beijing, sa Gulbahar Haitiwaji, en uigur som tidligere var internert i en av Kinas interneringsleirer.
«Kritikk har ikke frigjort alle, men det har hjulpet noen mennesker til å gjenvinne friheten,» sa hun.
Målene til Oslo Freedom Forum inkluderer å koble sammen dissidenter og aktivister slik at de både kan utveksle ideer og vite at de ikke er alene i kampene sine.
Politiske fanger som deltar på arrangementet, organisert av den New York-baserte Human Rights Foundation, knytter bånd til andre som har hatt lignende opplevelser. Mye av programmet inkluderer presentasjoner fra dissidenter som har overlevd alt fra isolasjon til attentatforsøk.
Det er et velværerom for folk som trenger å dekomprimere midt i traumatiske samtaler. Men det fortsetter også å være humor i møte med motgang.
En foredragsholder nevnte hvor fint det var å være i Norge og ikke bli fulgt av sikkerhetsstyrker.
«Du vet, jeg savner dem,» spøkte Mzwandile Masuku, en swazisk menneskerettighetsadvokat, om sine vanlige forfølgere. «Jeg lurer på hva de gjør.»
«Tilsatt for anfall av apati. Ølevangelist. Uhelbredelig kaffenarkoman. Internettekspert.»