ET STED på den klareste blå himmelen tente den store Gordon McQueen en sigarett, åpnet en boks og la ut et helvetesbrøl.

Det var hans type natt, den typen der troppene gravde så dypt at de nesten var inne Australiafor ikke å snakke om Skandinavia.

Den typen kveld hvor spillerne ser på hverandre og vet at en venn alltid står bak dem.

Den typen natt guttene får Menn på den store scenen.

Da teamet landet her, Liam Cooper, så stolt over å følge den falne legenden som Leeds forsvarer og en Skottland cap, sa hvis det var en mann han ville ha i skyttergravene med ham, det var McQueen.

Vel, i går kveld ville følelsen vært gjensidig.

I Oslo ville han hvis siste mål i landets farger var på samme stadion for nesten 44 år siden i dag vært stolt over å finne seg selv i nakken med hele gjengen til Steve Clarkes brødre.

Var det pent? Var det et helvete.

Hvis de hadde spilt det i hagen til Rodri, ville han ikke bare lukket gardinene.

Han ville ha solgt lodge.

Vi har bremset spillet til stopp. Vi har prøvd å kjøpe utallige feil. Vi narket og nikket, vi passerte den sidelengs og baklengs for moro skyld.

La oss faktisk kalle en spade for en spade, nesten fra første spark var det klart at hvis UEFA ga oss uavgjort 0-0 på stedet, og vi ville ha bitt av begge hendene til delegaten deres.

Men i den lille mannens navn, gikk vi ikke og sparte det beste til sist?

Slettet vi ikke bare 87 av de mørkeste minuttene man kan tenke seg fra hukommelsen banker og erstatte dem med ting fra drømmer?

Det var ganske spesielt da den store Lyndon Dykes skled inn og nesten fikk et skudd over streken, for å sette oss opp til punktet som sikret en plass i finalen fortsatt var vår å kaste.

Vent, men. For i det sekundet nordmennene sparket i gang og ga bort ballen, satt du der og tenkte: «Det kan hende vi bare TJENE Denne tingen».

Og vi vant den, med et mål som var like lett for øynene som det som hadde skjedd før gjorde at du fikk lyst til å stikke i dem med en gaffel.

Scott McTominays kryssping, lille John McGinn brøt løs bak siste forsvarer, putte opp til Dykes, touch tilbake i rom.

Sub Kenny McLean sitt løp, høyre fot åpnet seg, den kuleste avslutningen kjærtegnet det lengste hjørnet.

Scenene i disse få sekundene var bemerkelsesverdige. Spillere som løper fra alle hjørner av banen for å feire, 2000 fans i den andre enden faller oppå hverandre i overraskelse og delirium.

Nordmenn kollapser på gresset som fluer. Treneren deres ble målløs over hvordan en kamp som må ses så katastrofalt hadde sluppet fra dem.

Erling Haaland kollapset bak seg på benken og ønsket at han kunne bytte ut den stående applausen han fikk da han ble byttet ut på 1-0 med 12 minutter igjen for sjansen til å være der og se jobb gjennom.

Mens jeg skriver dette, tartanen Hæren er synge«Skottene har en å festeHaaland er i seng.

Det oppsummerte omtrent alt.

Etter en uke dedikert til verdens dødeligste snikskytter, etter hjemkomsten til en helt som så ut til å bli avgjort med straffen i tide, hadde alt blitt raskere enn Jack Grealish etter Champions League-finalen.

Jeg kan fortsatt ikke tro det.

Sjansen er stor for at du føler det samme.

Du må se den igjen og igjen – bare for å være sikker på at vi ikke alle var ille ute av varmen.

Men her er nyheter. Det skjedde. Vi scoret to ganger i løpet av de siste tre minuttene av de 90 for å holde oss i toppen av gruppe A, seks poeng foran Spania og åtte fra de norske.

En seier over Georgia i Hampden tirsdag kveld og vi starter tyskundervisningen.

Og ikke glem, selv om vi på en eller annen måte kommer oss herfra, har vi fortsatt bonusballen til en sluttspillplass vunnet via Nations League.

Etter så mange kvalifikasjoner kampanjer som har vært så gode som mer enn tre kamper, er det en bemerkelsesverdig situasjon å befinne seg i, ekte neseblod-territorium.

Vi fortjente det imidlertid. Motet, ånden og samholdet som vi viste da vi trakk oss i går kveld Brann til slutt legemliggjør alt Clarke og John Carver og seniorspillere som Kieran Tierney og Andy Robertson boret inn i det omkledningsrom.

Tierney var herredømme her, helt til han haltet av kort tid etter at Haaland straffet Ryan Porteous» klønete dytt ved å knuse Hus av stedet.

Han leste spillet med en sigar, posisjoneringen hans var upåklagelig, pasningen hans var skarp og smart.

Selv når alt rundt ham var tungt og goldt og sakte som en uke i fengselTierney var en klassehandling, og han vil helt sikkert være en av dem overføre historiene om sommer.

Som Norges talisman kunne han bare se dramaets drama utspille seg langveisfra.

I motsetning til denne talismanen, gjorde han den full av stolthet hvordan drittsekkene hans oppførte seg uten ham.

Utmerket. Heroisk. Og, ja, hvisk det, Rodri. Litt grusomt. . .

Hold deg oppdatert med ALLE de siste nyhetene og overføringene på Scottish Suns fotballside