Med sin betydelige høyde og brede blader er vindturbiner kanskje det mest visuelt slående tegnet på verdens overgang mot en mer bærekraftig fremtid.

I løpet av de siste årene har store aktører i industrien utviklet gigantiske nye turbiner, ettersom æraen med «overdimensjonerte» land- og offshorestrukturer ser ut til å nærme seg.

Mens disse enorme delene av settet er basert på en kjent design som inkluderer et tårn, nacelle og blader, jobber noen selskaper med nye ideer som, hvis de ble bygget, ville se veldig annerledes ut.

Wind Catching Systems er en av dem. Grunnlagt i 2017 og basert like utenfor Norges hovedstad Oslo, er det fokusert på å utvikle det det kaller et «flytende vindkraftverk basert på multiturbindesign».

Hovedideen bak Windcatcher-systemet, som det heter, handler om å maksimere «kraftproduksjon fra et konsentrert område». Designet inkluderer også et heisbasert system for turbininstallasjon og vedlikehold.

Illustrasjonene av hvordan Windcatcher ville se ut er absolutt slående, og ligner en enorm vegg av roterende vannbaserte blader.

Dens potensielle størrelse er betydelig. Administrerende direktør Ole Heggheim sa at den «store modellen» ville være 300 meter høy og 350 meter bred.

En slik iterasjon er imidlertid langt unna. Mens den store versjonen av Windcatcher ville bruke 126 1-megawatt-turbiner, sa Heggheim at en planlagt pilotmodell ville ha «mellom syv og 12», med det nøyaktige antallet som skal bestemmes i løpet av de neste månedene.

Planen er for gradvis skalering. Etter piloten sa Heggheim at selskapet hans «mest sannsynlig ville bygge en mellomstørrelse, sannsynligvis rundt 40 megawatt, før den går i full størrelse.»

Flytende havvindmøller er annerledes enn havvindmøller med fast bunn, som er forankret i havbunnen.

En av fordelene med flytende turbiner er at de kan installeres på mye dypere vann enn fastbunnede, og de siste årene har store økonomier som USA satt seg mål for å akselerere flytende vindinstallasjoner.

Selskaper som Wind Catching Systems begynner å tiltrekke seg bemerkelsesverdige støttespillere ettersom land og selskaper rundt om i verden prøver å redusere utslipp og oppnå netto nullmål.

I juni 2022 sa selskapet at det hadde inngått en strategisk avtale med bilgiganten General Motors og sikret seg også investeringer fra GM Ventures.

Avtalen med GM, sa Wind Catching Systems, var for «samarbeid som spenner over teknologiutvikling, prosjektgjennomføring, offshore vindpolitikk og fremme av bærekraftige teknologiapplikasjoner.»

Senest, i februar 2023, annonserte selskapet at det hadde oppnådd en forprosjekttilskudd på 9,3 millioner norske kroner (ca. 872.500 dollar) fra Enova, som eies av det norske klima- og miljødepartementet.

Wind Catching Systems sa at tilskuddet ville «støtte den første implementeringen av en fullskala Windcatcher.»

«Gjennom forprosjektet vil Wind Catching Systems modne og validere teknologien og kostnadsestimatene for en fullskala Windcatcher,» la han til.

De siste årene har samspillet mellom vindturbiner og den naturlige verden skapt enorm diskusjon og debatt, og noen ganger vært hindringer for prosjekter.

Spesielt bekymringsfullt er effekten på fugler. Nettstedet til det britiske-baserte Royal Society for the Protection of Birds sier at mens vindenergi «er en av de mest avanserte fornybare teknologiene», kan vindparker likevel «skade fugler gjennom forstyrrelse, forskyvning, barrierer, tap av habitat og kollisjoner».

Han legger til at «påvirkninger kan oppstå fra en enkelt utbygging og fra flere kumulative prosjekter».

For å minimere effektene av installasjoner til havs og på land, understreker organisasjonen viktigheten av «strategisk planlegging som plasserer fornybar energi i de minst følsomme områdene og… [assesses] økologiske påvirkninger helt i begynnelsen av prosessen.

RSPB fortsetter med å si at den etterlyser en «mer strategisk og langsiktig tilnærming til vindutvikling – som vil gagne naturen og klimaet».

Under sitt intervju med CNBC forsøkte Heggheim å fremheve hvordan selskapets design kunne redusere enhver risiko.

«Vi har en stor struktur bak turbinene [and] vi håper det vil være visuelt for fuglene,» sa han og forklarte at det også var mulighet for å integrere deteksjons- og avskrekkingssystemer på strukturen.

«Vi håper å kunne lage noe mer godartet, hvis du ønsker det, for fuglene,» sa han.

Design som Windcatcher gir et glimt av hvordan vindkraft kan utvikle seg, og en rekke ideer har blitt foreslått de siste årene.

Disse inkluderer Vortex Bladeless-systemet, som har en sylindrisk mast og ikke bruker blader, og Kitemill, som utviklet et design sentrert rundt en dragelignende system festet til bakken. Andre steder liker selskaper SeaTwirl arbeid på en flytende turbin med vertikal akse.

Det er spenning knyttet til potensialet for slike forslag, men det ser ut til at det er en lang vei å gå for å utfordre dominansen til dagens vindmøller på land og til havs.

«Rollen til nye turbindesign og innovasjon i turbindesign bør ikke overses,» sa Christoph Zipf, presseansvarlig i industriorganet WindEurope, til CNBC via e-post.

«Det er bra at vindindustrien fortsetter å utforske nye veier og innovative løsninger,» sa Zipf. «Men slik det er nå, vil de «tradisjonelle» vindturbinene, trebladede, horisontale akse vindturbinene fortsette å lede veien.»

Han la til at disse turbinene dominerer alle «konkurransedyktige prosjekter» innen offshore, flytende og landvind. «De tilbyr den største strømproduksjonen til den laveste prisen.»

Å forstyrre vindindustrien er en skremmende oppgave som vil kreve betydelige investeringer, tid og tålmodighet.

Som andre marine teknologier, står flytende havvind overfor en rekke utfordringer, inkludert det utrolig tøffe miljøet som vindturbiner må operere i.

Heggheim fra Wind Catching Systems var imidlertid optimistisk med tanke på fremtiden. «Vi ønsker definitivt å være mainstream,» sa han.

Om selskapets planer vil bære frukt gjenstår å se, men reisen de neste månedene og årene blir interessant å følge.