prosesspresisjon. Algoritmer som brukes i et ressursbegrenset miljø, for eksempel et smartkort, må være svært effektive, og redusere kravene som stilles til prosessoren, minnet og strømressurser.

Vi bruker proprietære algoritmer for å avgrense bildet, og tillater presis identifikasjon av mønstre, som transformeres til en nøyaktig matematisk representasjon av bildet, kalt en «modell».

Tilsvarer

En matchende algoritme sammenligner mønsteret som er opprettet fra det skannede bildet med det krypterte mønsteret som er lagret i systemet på tidspunktet for brukerregistrering. Disse algoritmene er også beregningsmessig komplekse, og krever igjen hastighet og nøyaktighet, samt konsistens i resultatene. Samsvarende ytelse måles ved korrelert falsk aksept («FAR») og falsk avvisning («FRR»), nøyaktighet og pålitelighet, og beregningshastighet. Matchende algoritmer kan innstilles for å møte applikasjonskravene, og adresserer avveininger mellom ønsket sikkerhetsnivå og sluttbrukerbekvemmelighet (dvs. lav FAR, som antyder høy sikkerhet, innebærer høy FRR, antyder lav sluttbrukerbekvemmelighet).

Våre matchende algoritmer, som er kompakte og svært effektive, er godt egnet til å gi raske resultater i ressursbegrensede miljøer. De er differensiert med patenterte funksjoner som ufølsomhet for bilderotasjon og muligheten til å behandle ufullstendige bilder (dvs. delvise berøringer), noe som muliggjør høy nøyaktighet og pålitelighet.

Algoritmene våre er også differensiert av fleksibiliteten i bruken. I en smartkortimplementering, på grunn av sikkerhetskrav, kjøres matchingsalgoritmene vanligvis i en sikker mikrokontroller (kalt et sikkert element («SE»). Vår TrustedBio er imidlertid utformet for å tillate at matchingsalgoritmene kjøres i en distribuert ( dvs. delt) system, der dataintensive funksjoner kan utføres på vår moduls raskere ASIC, noe som reduserer OS-beregningskrav. Kunder har fleksibiliteten til å optimalisere design basert på applikasjonskrav og tilgjengelige prosessressurser, noe som reduserer de totale systemkostnadene.

Sammendrag av smartkort og applikasjoner

Et smartkort kan beskrives som et kompakt mikroelektronisk system, typisk på størrelse med et kredittkort eller førerkort, der en eller flere integrerte kretser («ICs») muliggjør lagring, behandling og sikker kommunikasjon av krypterte data.

Fordi vi primært retter oss mot markedssegmentet for finansielle betalinger, er våre fingeravtrykkautentiseringsløsninger bygget i samsvar med industristandardene til EMV Company, LLC («EMV»), et konsortium etablert av Europay, Mastercard og VISA for å utvikle og vedlikeholde kommunikasjon, sikkerhet, og krypteringsspesifikasjoner for bruk av smartkort på finansielle betalingsnettverk. Siden våre løsninger brukes i smartkort som bruker JavaCard-kortoperativsystemet og Java-baserte «applets», overholder vi standardene til GlobalPlatform, et uavhengig standardorgan, for sikker kanalkommunikasjon og bruk av kryptografiske data.

Smartkortdesign

Smartkortaktiverings-ICer består vanligvis av en sikker mikrokontroller, SE, som fungerer som en prosessor på systemnivå, og en eller flere sekundære mikrokontrollere dedikert til funksjoner som strømstyring eller biometrisk prosessering. SE-prosessorer kjører kortets operativsystem og en eller flere appleter, som er kompakte programmer som utfører proprietære funksjoner (for eksempel vil en applet for et betalingsnettverk koordinere kommunikasjonen av krypterte data ved hjelp av en krypteringsnøkkel som bare er kjent for det betalingsnettverket). SE-er har vanligvis robuste minneblokker for lagring av krypterte data, med flere minnetyper, men separate minne-ICer kan være nødvendig, avhengig av smartkortapplikasjonen.

En antenne er også integrert i lagene på et smartkort, for trådløs kommunikasjon og energiutvinning, koblingskretser (kjent som overlegg) og, avhengig av smartkortets design, ulike passive elektroniske enheter. Flerlags smartkort er vanligvis laget av termoplast (polyvinylklorid, eller PVC, er det mest brukte materialet), selv om metall og keramiske forbindelser nylig har blitt introdusert.

Smartkort med bare kontakt og dobbeltgrensesnitt (dvs. kontaktløse og kontaktløse) har ikke batterier og får strøm, når det gjelder design med kun kontakt og to grensesnitt, ved fysisk kontakt med en kortleser eller, for dobbeltgrensesnitt kort i kontaktløs modus, selv om energiinnsamling (dvs. resonant induktiv kobling) er aktivert, oftest, av nærfeltskommunikasjon («NFC») grensesnittprotokoller.