«Bad Vibes» presenterer en mørk musikalsk verden som har en kontemplativ, nesten intellektuell kant under sitt destruktive ytre.

Den inneholder musikkvideoer fulle av nakne kropper og brennende kors, et provoserende CD-omslag som viser en forkullet kirke som selges med en lighter, og presseklipp som forteller om sjangerens juridiske problemer.

«Alt her har en tendens til å handle om følelser,» sier utstillingskurator Thomas Alkarr over larmet av hese skrik av bakgrunnsmusikk.

«Hele poenget med black metal er ikke å ligge med jenter, det er å stirre ned i avgrunnen.»

Black metal – en undersjanger av heavy metal – dukket først opp i det stille, konforme Norge på midten av 1980-tallet, og presenterte seg som en avvisning av landets høyresamfunn og en retur til røttene.

Fylt med norrøn mytologi, vikinghistorie, folkelegender og satanisme, er tekstene satt til brutal, slitende musikk som bevisst er laget for å høres rå og primitiv ut.

«Hovedbudskapet til black metal er at mørke er bra,» sier Dan Eggen, en tidligere profesjonell fotballspiller som ble filosof.

«Babyspisere»

I løpet av de siste fire tiårene har en mengde grupper dukket opp i små byer over hele landet – fremmede kledd i ammunisjonsbelter og piggete armbånd, med ansiktene innsmurt i likmaling.

Fredelige Norge har blitt hjemsted for tunge slagere som Mayhem, Darkthrone, Burzum, Satyricon, Immortal, Emperor og Dimmu Borgir.

Deres berømmelse spredte seg utover Norges grenser, blant annet på grunn av brudd på loven.

I 1993, på et tidspunkt da black metal-scenen var plaget av voldsomme kamper, knivstakk black metal-bassist Varg Vikernes Mayhem-sanger-gitaristen Oystein Aarseth til døde.

Året etter ble Vikernes funnet skyldig i drapet samt flere brannattentater mot kirker.

Disse ble kopiert av andre medlemmer av black metal-bandet, noe som førte til at flere hundre år gamle bygninger brant ned.

«En av hovedgrunnene til at norsk black metal har blitt så viktig, i hvert fall i utlandet, er på grunn av det som skjedde i løpet av de årene,» sa Alkarr.

«Derfor regnes norsk black metal som mer onde enn andre».

Likevel er sjangerens rykte i utlandet, hvor bandene noen ganger blir sett på som hensynsløse «babyspisere», faktisk et resultat av noen få radikale individer, sa Alkarr.

«Sannheten er at de fleste av dem bare er normale mennesker som liker å se folk gå på ski i en komfortabel stol,» sa kuratoren.

«De er profesjonelle musikere og familiemenn som tilfeldigvis brenner for en veldig spesiell type musikk.»

«Paradoks»

Men gitt dens frustrerende natur, har black metal – som iboende er anti-establishment – ​​egentlig en plass i det ærverdige Nasjonalbiblioteket?

— Det er et slags paradoks, innrømmer Marte-Kine Sandengen, utstillingsleder ved biblioteket.

«Men vi kan ikke se bort fra at norsk black metal er en viktig del av vår nasjonale kulturarv.»

– En del av vårt mandat er å dele denne arven med publikum – ikke bare mainstream-kulturen som Ibsen, Hamsun og de andre store forfatterne, men også de uenige stemmene til undergrunnskulturer, sa hun.

Black metal-scenen har heller ikke lenger de samme inngrepene med loven og har nå blitt mer mainstream.

I Norge kan man i disse dager høre Dimmu Borgir opptre med det nasjonale radiosymfoniorkesteret, mens Satyricon akkompagnerte en Munch museumsutstilling.

Black metal har også sin egen velkjente festival, kalt Inferno, en egen kategori i den norske utgaven av Grammys, og spirende stjerner i musikkonkurranser for ungdom.

Eksistensen av en internasjonal fanbase har til og med fått Utenriksdepartementet til å orientere diplomatene sine om emnet.

Men videre er det ikke alltid gruppene nyter den samme aksepten.

I mars avlyste brasilianske myndigheter en Mayhem-konsert, og trodde feilaktig at bandet var nynazistisk.