I dette innlegget, Universitetet i Stavanger Tevfik Murat Yildirimførsteamanuensis i statsvitenskap, Gunnar Thesenprofessor i statsvitenskap, og Erik DeVriesPhD-stipendiat og University of Southampton Jenningsprofessor i statsvitenskap, forklare implikasjonene av deres forskning på forholdet mellom parlamentariske opptredener og mediedekning.

Det er nå allment akseptert at massemedier spiller en viktig rolle i politiske prosesser. Ikke bare bringer politiske journalister det som skjer i parlamentet til allmennhetens oppmerksomhet, men de bidrar også til å skape de ulike insentivene våre politiske representanter jobber under. Enkelt sagt, ville lovgivere oppført seg på samme måte hvis de visste at det de gjorde og sa i parlamentet ville bli holdt bak lukkede dører for alltid? Tiår med empiri forskning demonstrert at folkevalgte bryr seg om hvordan media fremstiller dem og deres arbeid, og at politikere strategisk endrer oppførselen sin for å få mest mulig ut av medieoppmerksomheten. Noen forskning har gått så langt som å antyde at parlamentarikere engasjerer seg i lovdebatter først og fremst for teaterformål, ofte med vekt på stil fremfor substans. De fleste er enige om at tilgang til medieoppmerksomhet er en verdifull ressurs for politikere, siden den hjelper dem å forfølge sine politiske og faglige mål ved å nå et bredere publikum.

Å holde parlamentariske taler på parlamentsgulvet for å forfølge partipolitiske mål eller for å artikulere regionale valgkretskrav er en viktig del av en lovgivers jobb, og kanskje ikke overraskende holder de fleste lovgivere minst én parlamentarisk tale i løpet av sitt mandat. Men i hvilken grad bidrar folkevalgtes parlamentariske virksomhet til deres mediesynlighet? Anser politiske journalister noen representanters parlamentariske aktiviteter som mer nyhetsverdige enn andres? I en nylig artikkel, trekker vi på et unikt datasett med 600 000 lovgivers opptredener i Storbritannia (fra Guardian, Times og Sun) og Norge (fra Aftenposten, Dagbladet og VG) for å utforske ulik fordeling av medieoppmerksomhet blant undergrupper av lovgivere. I vår analyse utforsker vi sammenhengen mellom lovgivernes mediesynlighet og antall taler de holdt på månedlig basis mellom 2000 og 2016. Vi argumenterer for at representanter som tar en aktiv rolle i lovdebatter drar nytte av større mediedekning. Men vi argumenterer også for at betydningen av å være et aktivt parlamentsmedlem (MP) for mediesynlighet varierer betydelig på tvers av undergrupper.

De ujevne effektene av parlamentariske taler på medietilgang blant parlamentsmedlemmer kan i stor grad forklares med makthierarkier i politikken. Vi ser spesifikt på tre kjennetegn som kan forme medieinteressen til parlamentsmedlemmer:

1. deres ansiennitet (erfaring innen politikk),
2. sentraliteten til nabolaget deres (dvs. geografisk nærhet til hovedstaden)
3. hvis de tilhører et regjerende parti.

Ansiennitet

Mer erfarne parlamentsmedlemmer, og parlamentsmedlemmer fra sentrale distrikter, har en tendens til å ha tettere bånd til politiske reportere som jobber for nasjonale aviser. På den annen side opplever nyvalgte parlamentsmedlemmer og representanter fra avsidesliggende distrikter seg dårligere i å konkurrere om tilgang til media. Fordelen med senior parlamentsmedlemmer i mediekonkurranse kommer hovedsakelig fra det faktum at de har en tendens til å ha en bedre forståelse av de formelle og uformelle reglene som styrer mediert politikk.

Sentraliteten til nabolaget deres

Ulempen med avsidesliggende parlamentsmedlemmer kan forklares både med den opplevde begrensede medieverdien av avsidesliggende distrikter og av en vanskeligere avveining mellom tid tilbrakt i hovedstaden og tid tilbrakt hjemme. Revet mellom presset ved å påta seg lovgivende arbeid og å komme i kontakt med velgerne hjemme, har parlamentsmedlemmer i fjerntliggende valgkretser mindre tid og ressurser til å utvikle nære relasjoner med den nasjonale pressen. Dessuten, fordi fjerntliggende parlamentsmedlemmer er mer sannsynlig å prioritere valgkretsspørsmål fremfor nasjonale politiske prioriteringer i sin parlamentariske virksomhetderes politiske arbeid kan anses som mindre nyhetsverdig i nasjonale aviser.

Fra regjeringspartiet

Endelig har regjeringens parlamentsmedlemmer en naturlig fordel i å konkurrere om medietilgang, ettersom de har større kontroll over dagens politiske agenda. Fordi de setter dagsorden og er bedre rustet til å svare på spørsmål om daglig politikk, er det mer sannsynlig at de blir kontaktet av politiske reportere.

Våre forskningsresultater

Resultatene våre støtter disse teoriene: spesifikt viser vi at selv om engasjement i lovgivningsdebatter er positivt assosiert med parlamentsmedlemmers mediesynlighet, drar senior parlamentsmedlemmer, regjeringsparlamentsmedlemmer og parlamentsmedlemmer i sentraldistriktet mer nytte av å ta taletid enn junior varamedlemmer, opposisjonsrepresentanter og varamedlemmer som representerer ytre distrikter.

Resultatene våre er svært like i tilfellene Norge og Storbritannia, med den forskjellen at kontrasten mellom sentrum og periferi ikke er sann i Norge. Til tross for deres distinkte valgsystemer og medieøkosystemer, viser koblingen mellom det politiske arbeidet til parlamentsmedlemmer og mediesynlighet i disse to landene slående likheter. Dette innebærer at det parlamentarikere gjør og sier i parlamentet absolutt er viktig for medienes synlighet, men at synlighetseffekten av politisk arbeid er betinget av parlamentarikernes posisjoner i de eksisterende makthierarkiene.

Politisk journalistikk kommer derfor både de som har relativt mer ressurser til å påvirke den politiske agendaen og de som fortsatt er aktive på feltet til gode.

Avslutningsvis er makthierarkier i mediert politikk reelle og ofte vanskelige å overvinne. Analysen vår tyder på at de nederst i disse hierarkiene er tvunget til å jobbe hardere og snakke mer i parlamentet for å få samme nivå av medietilgang som sine kolleger. Politisk journalistikk kommer derfor både de som har relativt større ressurser til å påvirke den politiske agendaen og de som fortsatt er aktive på feltet til gode. Dette har absolutt, og vil fortsatt ha, viktige konsekvenser for ulikhetssystemer i politikken.

Denne posten representerer synspunktene til forfatterne og ikke posisjonen til Media@LSE-bloggen, og heller ikke London School of Economics and Political Science.

Det omtalte bildet: bilde av Marco Sussi på Unsplash