Mathisen, Ruben B., «Veldom og innflytelse i et sosialdemokrati», American Political Science Review (2023)

OEn av grunnene til at et demokrati anses å være overlegent i forhold til andre styringsformer, er løftet det gir om at enhver innbygger vil ha medbestemmelse i politikkutformingen. Dette ville vært tilfelle i et perfekt demokrati der hvert individ er politisk likestilt. Men i den virkelige verden er intet demokrati perfekt, og det som generelt har blitt observert er at de velstående nyter en uforholdsmessig stemme i politikkutforming sammenlignet med den gjennomsnittlige innbygger.

Gilens-modellen

De mest fremtredende studiene av dette fenomenet er utført av den amerikanske statsviteren Martin Gilens, som i en studie fra 2012 fant ut at i USA favoriserte offentlig politikk absolutt preferansene til de som har, på bekostning av de fattige og de fattige. middelklassen. Amerikansk demokrati har imidlertid noen unike egenskaper, som politiske partiers store avhengighet av private kampanjedonasjoner, noe som kan gjøre det mye mer ufølsomt for de ikke-rike. Ville andre demokratier, for eksempel vesteuropeiske sosialdemokratier, vise et annet mønster?

Tre forskjellige studier inspirert av Gilens forsøkte å svare på dette spørsmålet, angående Tyskland, Nederland og Sverige. I alle disse landene har politikken igjen vist seg å være skjev til fordel for de velståendes preferanser. I denne forskningsoppgaven søker Ruben B Mathisen, statsviter ved Universitetet i Bergen, å teste Gilens» funn ytterligere ved å vurdere omfanget av politisk ufølsomhet i et demokrati som «har gått lengst i å redusere økonomisk ulikhet og begrense penger i politikk: Norge».

Studer norsk demokrati

For sin studie fulgte Mathisen samme metodikk som Gilens, og konstruerte et originalt datasett om opinion og offentlig politikk som inneholder 603 spesifikke spørsmål over fem tiår (1966-2014). For hvert politikkforslag «estimerte den støttenivået blant forskjellige persentiler og sammenlignet disse dataene med informasjon om forslagene som senere ble vedtatt av regjeringen». Mathisens funn var signifikante. Selv om den offentlige politikken også i Norge var skjev til fordel for de velståendes preferanser, var deres innflytelse på ingen måte utelukkende, og fattig- og middelklassens meninger kom også til uttrykk i regjeringsvedtak. For det andre fant studien at når det gjelder økonomiske spørsmål, syntes preferanser til de fattige og de rike å ha nesten like stor betydning; og, mer interessant, ble det funnet at meningene til høyt utdannede mennesker var sterkt knyttet til politiske resultater, enten de var rike eller fattige. Åpenbart, i et sosialdemokrati som Norge, var koblingen mellom penger og politikk mye svakere enn i USA.

Det er implikasjoner og lærdom her for alle som er interessert i å utdype demokratiet i samfunnet deres. Mathisen anfører flere årsaker til at de velstående i Norge ikke har klart å fange opp politikkutformingen, slik de har gjort i USA. Den første faktoren ser ut til å være Norges universelle sosiale beskyttelsesordninger og høye nivåer av omfordeling av velstand. «Universelle» sosiale beskyttelsestiltak er de som kommer alle innbyggere til gode (som gratis offentlig utdanning og helsetjenester). Dette står i kontrast til «målrettede programmer» som de vi har i India, som bare kommer de såkalte «trengende» til gode og har en tendens til å forårsake harme blant de «ikke-trengende» om hvordan pengene fra deres skatter kastes bort på «gaver» . «. Denne universaliteten av sosiale goder har den effekten at de sikrer deres legitimitet og deres godkjenning på tvers av klasser, inkludert de rikeste. Som et resultat har politikk foretrukket av de fattige «en bedre sjanse for å bli opprettholdt eller til og med forlenget av regjeringen», og det er ofte en «selv-forevigende komponent der ytterligere politiske gevinster for de fattige lettere oppnås på regjeringsnivå. «over tid».

Den andre effekten av omfordelende velferd er at Norge har et av de laveste nivåene av inntektsulikhet i verden, noe som i hovedsak betyr «mindre ressursfordel for de rike å bruke (på alle mulige måter) for å påvirke politikken. Et sentralt aspekt knyttet til dette fenomenet med evnen til å omsette pengemakt til politisk innflytelse er finansieringen av politiske partier, og her er kontrasten mellom Norge og USA sterk. Mens politiske kandidater i USA er avhengige av store donasjoner fra enkeltpersoner og organisasjoner for å drive sine kampanjer, får norske partier to tredjedeler av finansieringen fra statlige tilskudd. Dette stenger en viktig kanal for påvirkningskjøp fra de velstående. I tillegg, mens TV-reklame er en stor valgkamputgift i USA, er politisk reklame på TV forbudt i Norge. Dette reduserer ikke bare kampanjekostnadene, men reduserer også effekten av forskjeller i kjøpekraft mellom kandidater, noe som gjør hele kampanjeprosessen mindre sårbar for privat formue. I India, for eksempel, har vi det stikk motsatte scenariet, der kampanjeobligasjoner lar velstående private enheter donere astronomisk til politiske partier uten noen åpenhet om hvem som ga hvor mye penger til hvilket parti eller hvilken kandidat. Naturligvis har ulikhet og politikk som er kjent for å utdype ulikheten vunnet terreng i India de siste årene.

For det tredje har Norge alltid hatt sterke fagforeninger. De var i stand til å påvirke økonomisk og sosial politikk gjennom sine nære politiske bånd til Arbeiderpartiet, og fungerte som «en motvekt til de velståendes innflytelse». Og dette er igjen en kontrast til demokratier som USA og India hvor fagforeningene ikke lenger er politisk mektige som de en gang var.

Effekten av ubegrenset energi

Det er et annet element som kanskje er unikt for Norge og som har gjort det mulig for staten å ta tak i de ikke-rikes bekymringer uten å forstyrre de rike – dens enorme reserver av olje og naturgass. De tillot regjeringen å «opprettholde sjenerøse sosiale overføringer mens de innførte lavere skattesatser enn ellers ville vært nødvendig, antagelig i samsvar med de fattiges preferanser. [subsidies] og de rike [low taxes].» Mathisen nevner eksemplet på hvordan den norske regjeringen i kjølvannet av finanskrisen i 2008, i motsetning til andre vestlige demokratier, brukte oljepenger i stedet for å bruke kutt eller skatteøkninger til å finansiere gjenopprettingsplaner.

Endelig er ikke landets politiske klasse spesielt velstående. Medianformuen til norske parlamentsmedlemmer er null, ifølge skatteregistrene, noe som betyr at politikken neppe vil bli skjev til fordel for de velstående bare fordi politikerne selv er velstående. Det er også andre, relativt små, faktorer som kan forklare den relativt større innflytelsen til de som ikke har i politikkutforming: en av dem er lovgivning som krever proporsjonal representasjon av kvinner i statlige institusjoner. Siden kvinner i gjennomsnitt har lavere inntekt enn menn, har deres høyere representasjonsnivå resultert i større politisk innflytelse for kvinner, som igjen har ført til større politisk innflytelse for lavinntektsborgere.

Studien konkluderer med å påpeke at selv om politikkutforming i alle demokratier (inkludert Norge) har hatt en tendens til å vippe til fordel for de velstående, og dermed bryter det grunnleggende demokratiske prinsippet om politisk likhet, viste Norges eksempel to ting: For det første i en sosial -demokratisk velferdskontekst med lav ulikhet, utdanning var en sterkere prediktor for respons enn inntekt; og for det andre, å begrense hvordan penger kan brukes til å påvirke valg og styrke motkrefter (som fagforeninger) kan endre maktbalansen. Mathisen legger imidlertid til at å sette i gang slike endringer vil være vanskeligere nettopp i de demokratiene som trenger dem mest, fordi det er i disse landene de velstående allerede har størst innflytelse på politikken.