En ny film, Fru Chatterjee mot Norge, på storskjerm fredag. Filmen er en sterk og rørende historie om en indisk mor som kjemper for foreldreretten til barna sine i Norge. Gitt Rani Mukerjis skuespillerdyktighet er det vanskelig å forbli likegyldig, og kinogjengere vil kanskje synes Norge er et likegyldig land. Men som Norges ambassadør i India er det viktig for meg å presentere det offisielle norske synspunktet og rette opp de faktiske unøyaktighetene, som denne filmen dessverre skildrer.
Saken som filmen bygger på ble løst for ti år siden i samarbeid med indiske myndigheter og en avtale mellom alle involverte parter. Denne filmen er en fiktiv fremstilling av saken.
Barnevernsaker er ikke lett. Absolutt ikke for barna, verken for foreldrene eller for Barnehjelpen som har ansvar for å finne den rette løsningen. Alternativ omsorg er et spørsmål med stort ansvar, og en beslutning om alternativ omsorg vil aldri være drevet av utbetalinger eller profitt.
Filmen projiserer kulturelle forskjeller som hovedfaktoren i saken, noe som er fullstendig usant. Uten å gå inn på detaljene i denne spesielle saken, avviser jeg kategorisk at mating med hendene og å sove i samme seng vil være årsaken til å plassere barna i alternativ beskyttelse. Ikke i dette tilfellet og ikke i alle tilfeller.
Ja, vi har ulik kulturell praksis. Ja, vi har kanskje ulike foreldretradisjoner i Norge. Men våre menneskelige instinkter er ikke annerledes. En mors kjærlighet i Norge er ikke forskjellig fra en mors kjærlighet i India.
Som trebarnsfar har jeg gode minner fra da barna mine vokste opp, matet dem med hendene mine, leste godnatthistorier mens de koset og sov i samme seng som vi. Derfor blir det ufattelig for meg når jeg ser en gjentakelse av falske fortellinger. Det bekymrer meg å forestille meg at våre indiske venner vil tenke på oss nordmenn som kaldhjertede tyranner, noe vi definitivt ikke er.
Jeg er stolt av systemet jeg representerer, hvor vi hele tiden er ivrige etter å lære av erfaring og lytte til kritikk. Barnevernsaker er ofte komplekse, men barnets beste er alltid det overordnede prinsippet i alt arbeid.
Foreldre har hovedansvaret for å oppdra barna sine og det norske synet er at barn først og fremst skal vokse opp hos foreldrene. Barnevernet kan kun gripe inn når omsorgssvikt, vold eller overgrep er påvist.
Det grunnleggende prinsippet for barnevern i Norge er å ivareta barnets beste. Dette prinsippet er sterkt reflektert i våre lover og grunnlover og er basert på våre forpliktelser i henhold til FNs barnekonvensjon. Når et barns rettigheter kommer i konflikt med foreldrenes interesser, må barnets rettigheter gå foran.
Norge er et demokratisk og flerkulturelt samfunn. I Norge setter vi pris på og respekterer ulike familiesystemer og kulturelle praksiser, selv når de er annerledes enn det vi er vant til. Men vi har nulltoleranse for vold i noen form. En og annen dask vil imidlertid ikke automatisk føre til at barnet blir fjernet fra familien. Foreldre vil i slike tilfeller få tilbud om hjelp og råd fra barnevernet om annen oppdragelsespraksis som kommer barnet til gode. Norsk barnevernlov gjelder for alle barn i riket, uavhengig av etnisk opprinnelse, nasjonalitet eller religiøs overbevisning.
Norske myndigheter har en juridisk taushetsplikt og beskyttelse av personvernet i alle barnevernsaker. For å beskytte barn og deres rett til privatliv vil ikke regjeringen kommentere en konkret sak. Verken departementet eller statsråden kan gripe inn i en sak.
La oss nå gå videre til kulturdebatten. Jeg har vært utplassert i India i nesten fire år nå. Jeg opplevde på egenhånd den dypt forankrede stoltheten indianere tar i sin kultur og arv, og med rette. Multikulturalisme og toleranse er kjernen i den indiske nasjonen. Det er et eksempel til etterfølgelse.
Det bor i dag over 20 000 indere i Norge. Indere utgjør det største antallet arbeidsinnvandrere i Norge utenfor EU og bidrar til vår økonomiske, sosiale og kulturelle vekst. Årlige arrangementer som Bollywood Norway Festival, Oslo Durga Puja og Mela Festival er populære innslag.
Jeg håper inderlig at denne filmen ikke vil fraråde indianere å komme til Norge. Jeg håper denne filmen vil bli sett for hva den er, og jeg stoler på at seerne forstår at dette er en fiktiv representasjon. For de involverte er det ubestridelig at opplevelsen var traumatisk.
Derfor håper jeg at når indianere tenker på Norge, kan man også fokusere på den gode historien, vår felles tro på verdien av familieliv, og sette pris på det Norge og India har oppnådd sammen med år med gjensidig forståelse og respekt.
Forfatteren er den norske ambassadøren i India
«Ondskaplig popkulturfanatiker. Ekstrem baconnerd. Matjunkie. Tenker. Hipstervennlig reisenerd. Kaffebuff.»
