Sist mandag var offisielt vårens første dag. Det føltes ikke helt som vår denne uken, gjorde det? Været minnet meg om samtalene jeg noen ganger har med folk om været i Sanpete.

Jeg husker en samtale jeg hadde for noen år siden, i april, tror jeg. Jeg snakket kort med en venn på gaten. Han var en sør-californianer som nylig ble transplantert til Sanpete. Da Moder Natur overøste oss med snøfnugg, la han merke til at han ikke forsto årstidene her.

Vi så påskeliljer i blomst mens han spurte: «Hvilken måned snør det ikke her i Sanpete?» Jeg svarte at jeg ikke var sikker på om det var en Sanpete-måned uten snø – i hvert fall på fjellet.

Men jeg sa til ham at jeg tror ikke jeg har hørt om snø i dalen i august. Men jeg kjenner folk på min alder som ville skrive under på erklæringer om at det snødde minst en gang den 4. juli i bunnen av dalen.

Minnet om denne samtalen fikk meg til å tenke på min kirkelige misjon i Norge. Jeg nevner av og til Norge på dette rommet. Norge har vært i tankene mine på grunn av været i år.

I tillegg til mine refleksjoner om Norge, møter jeg noen ganger folk i Sanpete som også har reist på oppdrag til Norge. Det skjedde her om dagen. Vi pleier å ha en liten hilsen og en liten prat på norsk.

Noen sier til meg: «Å mann, det må ha vært veldig vanskelig å lære norsk.» Jeg bare nikker og sier at det ikke var lett for meg. Faktisk har jeg lest at de skandinaviske språkene (norsk, svensk og dansk – ikke finsk) er noen av de enkleste språkene for engelsktalende å lære.

Været i Sanpete kan noen ganger minne om været i Norge. Vi pleide å si at vi hadde to årstider der: hvit vinter og grønn vinter.

Vi sa også at vi håpet sommeren skulle komme på en helg slik at vi kunne ha en piknik. Det var ikke verst, men overdrivelsen forbedrer alltid humoren.

Tilbake på begynnelsen av 1970-tallet i Norge måtte vi misjonærer bruke hatter fra 15. oktober til 15. april. En av grunnene til at vi brukte hatter var for å beskytte oss mot fallende istapper.

Det hang mange istapper fra takskjegget på hus og leilighetsbygg. Vi har hørt rykter om mennesker som ble drept. Men jeg hadde aldri trodd at «Dick Tracy»-hatten min kom til å beskytte meg mot en 30 punds islanse som faller ned mot knallen min.

Jeg gjorde noen undersøkelser, og det ser ut til at flere mennesker dør av isdød i Russland enn noe annet sted. For noen år siden leste jeg (på engelsk) en merkelig mysterierom. Det var en populær roman kalt «The Lovely Bones». Jeg nevner det, bare fordi en fallende istapp spiller en viktig rolle i historien.

Når det gjelder hatteregelen, så trodde jeg bare at vi bare ble bedt om å gjøre det fornuftige. Når det er vinter i Norge, er det kaldt (duh). Så det er fornuftig å pakke inn og holde seg varm. Nitten år gamle amerikanske gutter i Norge gjør ikke alltid det som gir mening når de overlates til sine egne avgjørelser. Så det måtte være en regel, antar jeg.

Med noen års mellomrom kjører min kone og jeg til Salt Lake-området for et møte for å møte noen av kameratene mine for å minnes våre misjonæropplevelser. Det er morsomt å mimre om gamle dager med «Midnattsolens land».

Norge er for øvrig også «Middagsmørkets land» dersom du befinner deg i Nord-Norge om vinteren. Men turistrådet overser beleilig enhver omtale av dette aspektet av landet.

På møter er det gøy å spise vafler dekket med geitost, laks, smørbrød med Jarlsbergost og syltetøy, og marsipanfrostet blotkake (bløtkake).

Sanpete har selvfølgelig en skandinavisk tilknytning. Og det er mer enn vårt uforutsigbare vær, noen ganger kaldt til feil tid. Mange her i fylket er etterkommere av tidlige norske, svenske og danske nybyggere. Kanskje det er derfor Sanpet-folket aksepterer været uten å klage for mye. Det er slik det er. Det er i DNAet til Olsens, Petersens, Nielsens, Jensens og Christensens, etc.

Mitt norske DNA er stort sett adoptert. Så vidt jeg vet, kom bare en liten brøkdel av mitt O-negative blod fra et sted i nærheten av Oslo, Stockholm eller København. Men når det er tid for Scandinavian Days in Ephraim i Memorial Day-helgen, har jeg stolt på meg min norske t-skjorte, selv under en og annen snøstorm i slutten av mai.

Jeg tror Sanpeters «blomstrer der de er plantet» – eller transplantert. Folk som flytter hit «forstår» snart hvordan årstidene fungerer her. Ting å huske? – det er ingenting å «ta». Du tar rett og slett det Moder Natur gir deg og lever med det. Det er en del av ditt Sanpete-DNA. – Merrill

Nyhetsbrev