Traileren på 2:47 minutter til Fru Chatterjee mot Norge, som driver Rani Mukerjee til storskjermen, er en tøff klokke. Devika Chatterjee er på ingen måte Ranis første sterke kvinnelige hovedrolle, men det er kanskje hennes mest rørende.

Å immigrere til et land der ingen forstår språket eller kulturen din er vanskelig nok. Men for Devika er kostnadene mye høyere. Over natten blir hennes perfekt domestiserte verden snudd på hodet når den norske fosterfamilien tar bort de to barna hennes under påskudd av at hun er en «uskikket» mor. Mannen hennes, spilt av Anirban Bhattacharya, er for det meste et anker, men snart får bekymringene hans om å bli nektet statsborgerskap forrang. Etter en stund er det bare Devika som tar på seg en hel nasjon for å vinne tilbake barna sine.

Det er en sann historie.

Hele premisset for Fru Chatterjee mot Norge, regissert av Ashima Chibber, er basert på den sanne historien om en viss Sagarika Bhattacharya. Det hele startet i 2007, da Sagarika giftet seg med geofysikeren Anurup Bhattacharya og det nye paret flyttet til Norge på jakt etter et bedre liv. Et år senere var Sagarika gravid med sønnen deres og returnerte til hjembyen Kolkata for fødselen. Og så ble Abhigyan født.

I henhold India tid, begynte Abhigyan å vise «autismetrekk» like etter. Mor-sønn kom tilbake til Norge i 2009. I 2010 var Sagarika gravid igjen, denne gangen med en datter – Aishwarya. En tid der var det bare glede i Bhattacharya-husholdningen.

Men tragedien inntraff snart i form av Norsk barnevern (CWS), også kjent som Barnevernet, som brøt seg inn i parets hjem i 2011 for å ta Abhigyan (den gang tre) og Aishwarya (den gang en) under deres omsorg. Et år før det, NDTV rapporterer at CWS hadde mottatt et anonymt tips om at Sagarika hadde slått Abhigyan av en eller annen grunn. Men etter å ha fått vite at hun var gravid (av Aishwarya på den tiden), gjorde de ingenting. Det er trygt å nevne her at Norge har en av de strengeste barneverntjenestene i verden, som gir CWS rett til å iverksette tiltak dersom de mistenker at et barn har det vondt. Men som nevnt i den to år lange rettssaken mellom Bhattacharyaene og de norske domstolene, som også eskalerte i Fru Chatterjee mot Norgesystemet har betydelige mangler.

CWS siterte en rekke grunner for å rettferdiggjøre fjerning av barna og deres plassering i fosterhjem. Først motsatte de seg at Sagarika håndmatet babyen, noe de likestilte med «tvangsmating». For det andre sa de at barna ikke hadde nok plass til å leke og at foreldrene hadde gitt dem «uegnede» klær og leker. De fant det også unormalt at sønnen sov i samme seng som faren. Selv nå, et tiår etter at saken ble avsluttet, ser det ut til at CWS» innvendinger er forankret i en myriade av kulturelle forskjeller. I India vil uttalelsene ovenfor bli ansett som ugyldige.

Ifølge The Hindu ringte retten til Sagarika «uorganisert, upunktlig, ustrukturert og ute av stand til å etablere en passende daglig rutine for seg selv eller familien hennes.» Han bestemte også at foreldrene ikke skulle få møte dem før de fylte 18 år. Øde, Sagarika og Anurup henvendte seg til relevante myndigheter i den indiske regjeringen. Etter litt innledende motstand bestemte regjeringen seg for å gripe inn. Ettersom nyhetene skapte overskrifter i India og Norge og barnas besteforeldre arrangerte protester og sit-ins i India, fortsatte presset å øke, daværende utenriksminister SM Krishna møtte til og med sin norske motpart i Oslo for å komme til et kompromiss. .

Til slutt ble det bestemt at CWS skulle vurdere Anurups bror, Dr. Arunabhas Bhattacharya, en 27 år gammel enslig tannlege, som en potensiell varetektsmulighet. NDTV rapporterer at Arunabhase til og med forlot praksisen sin i Vest-Bengal for å bo i Stavenger inntil han fikk omsorgen for barna og ble pålagt å delta på vanlige sesjoner med velferdstjenesten og psykologer. Etter lang ventetid ble det bestemt at barna skulle bli betrodd ham.

For Sagarika var kampen imidlertid langt fra over. Hendelsene i disse to årene og Anurups økende motløshet (og til og med besettelse) om hvordan saken ville påvirke statsborgerskapssøknaden hans, forårsaket en ufleksibel sprekk i forholdet deres. I 2012, da barna kom tilbake til India under omsorg av Arunabhas, var mann og kone fast atskilt. Sagarika måtte fortsette å gå til retten da hun kjempet for omsorgen for barna sine fra ektemannens familie, og sa at svigerfamilien hennes ikke ville la henne komme i nærheten av dem. Seieren kom endelig i januar 2013. Abhigyan og Aishwarya var på vei hjem med sin mor.

Sagarika vendte tilbake til foreldrenes hjem i Birati, Vest-Bengal for å oppdra barna sine og meldte seg i løpet av årene til en mastergrad og skrev en bok med tittelen En mors reise. Med alt som skjer, er det vanskelig å tro at hun bare var 20 på den tiden. På spørsmål om den filmatiske utgivelsen av historien hennes, sa hun til The Times of India: «Jeg er glad og spent på at turen min har blitt omgjort til en film. Jeg håper dette inspirerer mange flere foreldre hvis barn har blitt tatt av Barnevernet, til å slå tilbake.» Filmen, som har premiere 17. mars, har også Neena Gupta og Jim Sarbh.