En stor vikinggravhaug som ble oppdaget på Karmøy, utenfor vestkysten av Norge, har lenge vært antatt å være tom. Utgravningene som åpnet Salhushaugen i 1906 ble iverksatt i den tro at den inneholdt et nedgravd vikingskip, men det ble kun funnet noen få verdslige gjenstander fra den tiden. Men en ny undersøkelse utført av arkeologer som brukte jordgjennomtrengende radar for å søke dypere avslørte at haugen faktisk inneholder restene av et enormt eldgammelt fartøy. Dette skipet skal ha blitt bygget, seilt og til slutt gravlagt sammen med kapteinen på begynnelsen av vikingtiden i Skandinavia (793-1066).

Haakon Shetelig graver Salhushaugen i 1906 eller 1912. (Bergen Universitetsmuseum/ CC BY-SA 4.0 )

Basert på ulike kontekstuelle ledetråder ser det for lengst tapte skipet ut til å ha blitt gravlagt på slutten av 800-tallet, eller bokstavelig talt begynnelsen av vikingtiden med utforskning og erobring. Dersom skipets identifikasjon blir bekreftet (og eksperter er ganske sikre på at det blir det), vil det offisielt være det tredje vikingskipet som oppdages under en gravhaug i Karmøy.

Begravelsen av Vikingskipet Storhaug slik det kunne ha sett ut i 779. (Eva Gjerde, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger/ Vitenskap Norge )

Harald Hårfagre, Norges første konge som regjerte mellom 872 og 930, bodde i et kongehus på Karmøy. Allerede før den legendariske Harald besteg tronen, hadde Karmøy lenge vært et sete for politisk makt i Norge, etter å ha vært kontinuerlig okkupert av eliter siden bronsealderen (dateres tilbake til 1700 f.Kr.).

På grunn av Karmøys sentralitet i det gamle norrøne samfunnet, er mange arkeologer og historikere overbevist om at den mektige vikingkulturen først slo rot på øya. Siden øya ligger inntil Norges vestkyst ved Nordsjøen, ville den ha gitt et ideelt fortøyningspunkt for innkommende handelsfartøy, samt et perfekt utsettingssted for skip.vikinger.

– Det er et veldig strategisk punkt, hvor sjøtrafikken langs norskekysten ble kontrollert, sier Håkon Reiersen, arkeolog ved Universitetet i Stavanger. Live Science .

Professor Reiersen ledet teamet som utførte den bakkegjennomtrengende radarundersøkelsen, som fant sted ved Salhushaugen ved landsbyen Avaldsnes. Utgravningene hans ble sponset av Universitetet i Stavanger arkeologiske museum og representerte den første dyptgående forskningen som ble utført på dette stort sett glemte stedet.

https://www.youtube.com/watch?v=aVCWNuex-QA

Gjennomtrengende historie med jordpenetrerende radar

Ground Penetrating Radar (GPR) utstyr er ideelt egnet for underjordisk arkeologisk utforskning. Under sonderinger sendes pulser av radiobølger direkte inn i jorden, og hvis de treffer fysiske gjenstander begravd under bakken, vil disse gjenstandene reflektere bølgene tilbake til overflaten, hvor de kan oppdages av radar. Spesialister som undersøker radarbilder kan bestemme de nøyaktige formene til nedgravde objekter, som deretter kan vises som tredimensjonale datagenererte modeller.

Bakkentrengende radarsignaler med haugens omkrets angitt. Et noe forstyrret skipslignende mønster kan sees nordøst for haugens sentrum. (Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger/ Vitenskap Norge )

I dette tilfellet hadde arkeologene ingen grunn til å mistenke at de ville oppdage noe vesentlig ved Salhushaugen. Men GPR er i stand til å finne gjenstander begravd opptil 100 fot (30 meter) under jordoverflaten, som er dypere enn hva arkeologer var i stand til å grave i 1906. Og på disse større dypene avslørte GPR-opptakene den umiskjennelige formen av et 65 fot (15 meter) treskip, tilsynelatende bygget i vanlig vikingstil.

«Vi er sikre på at dette linseformede signalet faktisk kom fra et skip,» sa Reiersen. «Den deler dimensjonene og størrelsen til de tidligere skipene, og den ligger midt i haugen. Men vi vet ikke hvor godt bevart den er.»

Det nylig oppdagede Salhushaugen-skipet er noe større enn et vikingskip av tre som ble oppdaget ved Karmoys gravhaug i Gronhaug tidlig på 1900-tallet. Men det er ganske mye mindre enn fartøyet på 20 meter som ble funnet under den nærliggende Storhaughaugen, som ble gravd ut i 1886.

Begeistret over denne fascinerende oppdagelsen planlegger det arkeologiske teamet fra Universitetet i Stavanger å starte fysiske utgravninger ved Salhushaugen senere i 2023. Hvis prosessen går knirkefritt, kan de til slutt grave ut fartøyet, selv om det ikke er sikkert (det vil ikke være tilfelle). skje hvis de fastslår at prosessen vil skade vikingskipet).

Teknologien avslører den skjulte sannheten i Salhushaugen

For over hundre år siden gjennomførte arkeolog Haakon Shetelig for første gang en dybdeundersøkelse av øya Karmøy, og gravde frem flere gravhauger på jakt etter vikingskatter.

Før åpningen av Salhushaugen i 1906, hadde Shetelig allerede gravd fram fartøyet som lå nedgravd i Gronhaughaugen. Shetelig var også ansvarlig for oppdagelsen av det kjente Osebergskipet, som ble gravlagt i 834 på Sørøst-Norge. Dette skipet var det største vikingfartøyet som noen gang er oppdaget, og Shetelig håpet å finne noe lignende da han begynte å grave den imponerende store Salhushaugen.

Men håpet hans ble snart knust. Selv om de gravde flere meter, oppdaget han og teamet hans bare en samling pilspisser og 15 trespader, og ingen tegn til et vikingskip.

— Han var utrolig skuffet og det ble ikke gjort noe mer med den haugen, sa Reiersen i et intervju med Vitenskap Norge .

Men det ser ut til at Sheteligs feil er at han ikke gravde dypt nok ned i haugen til å finne det som lå der på det dypeste. Problemet var at han og teamet hans traff et steinlag i bunnen av haugen, og på det tidspunktet sluttet å grave etter å ha konkludert med at det ikke var noe igjen å oppdage.

Det han ikke visste var at vikingene noen ganger begravde skipene sine i steinlag. De gravde en hule i berggrunnen, senket skipet ned i den og dekket deretter hullet for å sikre at skipet ble begravet trygt.

Uten jordgjennomtrengende radar ville det arkeologiske miljøet fortsatt tro at Salhushaugen var både grunn og tom.

Vikingkonger som representanter for gudene

Da gravhaugene først ble bygget, kunne de lett vært sett av skip som kom inn og ut av Karmsundstredet, som skilte Karmøy fra det norske fastlandet. Det har dukket opp bevis for at skipsbegravelsene til vikingkonger og ledere var ment å bli overvåket fra vannet, antagelig av andre vikingkapteiner ombord på skipene deres. Det var en utrolig ære for en vikingleder å bli gravlagt inne i skipet han en gang ledet, og naturlig nok ville seremonien vært godt besøkt av andre skipskapteiner som håpet å bli tilsvarende hedret ved deres død.

Det var vikingskikk å bygge sine skipsgravrøyser i klynger, slik tilfellet var på Karmøy. Når de hadde funnet et sted som var lett å observere fra havet, ville det være fornuftig å gjenbruke disse stedene til begravelsesseremonier for viktige personer.

Ifølge Jan Bill, en arkeolog fra Universitetet i Oslo som forvalter samlingen av vikingskip ved sitt universitets kulturhistoriske museum, var vikingbegravelsesseremonier som disse ment å sende den gravlagte kongen eller lederen hjem. Hans begravelse med skipet hans var symbolsk, siden det var ment å representere den lange reisen han var i ferd med å foreta mens han seilte gjennom åndeverdenen.

«Jeg tror disse skipsbegravelsene går tilbake til en måte å konsolidere makten blant de germanske folkene,» sa Bill. «Ideen var at kongen var en etterkommer av en gud, som Odin eller Wotan.»

Skipets begravelsesseremoni ville ha forsterket denne identifikasjonen, ettersom denne typen ære strengt tatt var forbeholdt vikingeliter med høy status. Denne forbindelsen mellom vikingherskere og norrøne guder sies å ha gitt overnaturlig sanksjon til alle deres handlinger, noe som ville ha bidratt til å forene tidlig vikingkultur ved å sende budskapet om at deres konger var guddommelige budbringere som ikke kunne gjøre noe skade.

Toppbilde: Vikingskipsgravhaug funnet i Salhushaugen, Norge. Kilde: Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger/ Vitenskap Norge

Av Nathan Falde