What makes men? spør Virgil Abloh. La oss snakke litt om nettopp det.

Da Virgil Abloh hos Louis Vuitton presenterte sin andre herrekolleksjon forrige måned var catwalken forvandlet til et gatemiljø a la Michael Jacksons musikkvideo Billie Jean fra 80-tallet - grått, industrielt og tåkelagt. En danser ikledd et purpurfarget silkeantrekk kaster seg fritt og famlende over catwalken som i en musikal. Mulitartisten Dev Hynes synger og spiller piano med den mannlige, lovende sangeren Shugga - hvis idol utvilsomt må være Prince - ved sin side.

Det var maskulint på en sensitiv måte, voldsomt på et følsomt vis. Det var poetisk og samtidig hardt og rått.

Louis Vuittons catwalk var inspirert av Michael Jacksons musikkvideo Billie Jean fra 80-tallet.

Da designeren samtidig slapp sin første herrekampanje for Louis Vuittons vårkolleksjon kalte han den "Infancy, Childhood & Adolescence”. Ved å sette søkelyset på de ulike stadiene i en manns liv, gjennom tidlig barndom, tenårene, oppvekst, ung voksen og videre til voksenlivet, ønsket Abloh å belyse hva som former en mann. 

“What makes men?” spør Virgil Abloh.

Louis Vuittons herrekampanje SS 2019. Foto Inez & Vinoodh

Foto Raimond Wouda

— Jeg ville skape noe som var universelt og menneskelig til beinet, inkluderende og med substans, noe som hadde tyngde, uttalte Abloh til WWD etter kampanjeslippet.

Og er det kanskje nettopp det herremoten handler om nå? Om identitet, om kjønnsbegrepet og hva det vil si å være mann? 

Den offentlige kjønnsdebatten vi har sett de siste årene har muligens ført til en dikotomisering - intens begrepsbruk har formet en diskurs som på mange måter har blitt sort/hvitt og navnelapp-basert - enten snakker vi om den veldig feminine mannen eller veldig maskuline, den heterofile eller homofile, den transkjønnede eller intetkjønnede. Og det har utvilsomt vært nødvendig. Men samtalen rundt maskulinitet og følsomhet, og hva det vil si å være mann i 2019 uavhengig av merkelapp  - har den blitt glemt?

Ablohs tematikk refererer til gutten som vokser opp og som gjennom livets stadier blir en mann, men som egentlig alltid er og har vært en gutt. Det er gutten og mannens opplevelser og erfaringer som står i sentrum av Ablohs påbegynte fortelling.


Det er ikke noe nytt, men det er likevel viktig å snakke om menn og følelser. For det oppleves fremdeles som at det å uttrykke følelser knyttes til feminine kvaliteter, med mindre det er snakk om å uttrykke sinne. Selv om 50-tallets harde, tøffe og ordknappe forbilledlige mann er historie, og mannen har blitt mykere i kantene, trenger vi fremdeles å snakke om at sårhet, ømhet og følsomhet like mye er følelser som tilhører mannen - det er menneskelige egenskaper som ikke burde være knyttet til verken kjønn eller legning.



Dette spekteret av følelser formidler Virgil Abloh, både med sitt entourage og sin uttrykksform, på en tilgjengelig, selvfølgelig, subtil og naturlig måte - akkurat slik det burde gjøres i 2019.