Både Warholm og Benjamin brøt den forrige verdensrekorden den dagen, og gjorde omkampen deres tirsdag kveld til en begivenhet som ikke kan gå glipp av denne ukens verdensmesterskap i friidrett på Hayward Field i Eugene, Oregon. i finalen med Benjamin søndag, da de to vant sine semifinaler. Sammen gir de 400 meter hekk en status den ikke har hatt siden Edwin Moses vant 122 seire på rad i løpet på 1980-tallet.

Til tross for all sin stjernestatus, har imidlertid ikke Moses hatt en eneste rival gjennom karrieren som 26 år gamle Warholm i 24 år gamle Benjamin. Warholm og Benjamin kom også i mål en-to, og i samme rekkefølge, ved det siste verdensmesterskapet. Selv om de er vennlige utenfor banen, er deres nå en duell like intens som vikingbrølet Warholm slipper ut mens han slår det øvre brystet, rett under skuldrene, før han lader i blokker for å starte hvert løp. Det er en rivalisering sporten sårt trenger.

«Han trener i USA; Jeg trener i Norge. Det er Nike; Jeg er Puma, sa Warholm i et nylig intervju fra hjemmet sitt i Oslo. «Han kjemper om sin første gullmedalje. Jeg prøver å forsvare mitt territorium.

Nå, om det brølet og dunket i brystet.

Warholm sa at ritualet begynte under trening i Oslo. Fordi landet er så lite (ca. 5,4 millioner mennesker) og banen er en ettertanke, langt bak langrenn, har den aldri hatt konkurranse. Treneren hans og noen få kvinnelige kvartmilere er omfanget av hans daglige selskap på trening.

Dette betydde at han måtte finne en måte å få adrenalinet til å pumpe før et treningsløp. Han prøvde brølet og brystsmell en dag og elsket det.

Han pleide å slå seg litt lavere på brystet. Så informerte en trener ham om at det var en veldig dårlig idé å banke på hjertet hans rett før en kvartmilssprint. Han lyttet og løftet kontaktpunktet, men fortsatte å hamre. Lyden av knyttneven hans som treffer kjøttet hans kan gi gjenklang i den nedre bollen på en friidrettsstadion.

«Det er mye kraft i det,» sa Warholm.

Imidlertid kan det hende at brøl og bryststøt ikke er nok for Warholm til å overvinne sitt siste hinder. I juni, i sitt første 400 meter hekkløp for sesongen, stoppet Warholm med en hamstringskade etter det første hinderet. Siden den gang har han og treneren hans, Leif Alnes, ikke tenkt på annet enn å prøve å bli frisk til VM-omkampen med Benjamin.

Da Warholm stoppet i det løpet i Rabat, Marokko, var Alnes lettet over at den dyrebare pupillen hans ikke hadde kollapset til bakken, noe som ofte skjer med en kraftig rift i hamstringen. Når det er sagt, er 400 meter hekk egentlig en sprint, og i en sprint er 99 % frisk ikke nok. Hvis ikke Warholm er 100 %, dukker han ikke opp.

«Jeg sier alltid, hvis du ikke har tid til å gjøre det akkurat nå, når vil du ha tid,» sa Alnes i et nylig intervju. «Vi må være kloke. Det er ikke en beslutning som kan være basert på følelser.

Warholm drev med fotball og vintersport i oppveksten nær Norges vestkyst i fjordene, men ble banestjerne i en alder av 18 år og så seg aldri tilbake. Han var først tikamp. Hans to beste stevner er 400 meter og 110 meter hekk. Alnes, mangeårig trener i Norges Friidrettsforbund, fortalte ham at å kombinere disse to stevnene ville være den raskeste veien til OL.

Han hadde rett. Warholm kvalifiserte seg på 400 meter hekk til OL i Rio 2016, hvor han ikke klarte å kvalifisere seg til finalen, men noterte den 10. raskeste tiden i semifinalen. Året etter, i London, vant han sitt første verdensmesterskap bare 21 år gammel. Baneeksperter sa at det var et lykketreff, da Warholm vant med den tregeste tiden i et verdensmesterskap.

Ingen kaller ham et lykketreff nå.

Moses sa at Warholms liv og treningsregime i Norge, borte fra distraksjoner og hans konkurranse, mest sannsynlig hjalp ham.

«Rivaler driver din kunnskap og trening,» sa Moses i et intervju. «Jeg visste hvilken god løper Harald Schmid var, og at da jeg kom opp i California hadde han jobbet en hel dag og fullført i Vest-Tyskland.»

Warholm møtte Moses for år siden på et friidrettsstevne i Oslo, og Moses har lenge vært en innflytelse på Warholms karriere. Moses, som har en grad i fysikk og regnes som Albert Einstein på 400 meter hekk, var blant de første konkurrentene i arrangementet som tok bare 13 steg mellom hekkene.

Tidligere var 14 normen. Nå bruker nesten alle 13, inkludert Warholm, selv om han på litt under 6 fot 2in er flere centimeter kortere enn mange av toppkonkurrentene, noe som gjør det vanskeligere for ham.

På vei til Tokyo viste konfrontasjonen med Benjamin seg å være spesiell. Benjamin var innenfor fem hundredeler av et sekund fra verdensrekorden ved de amerikanske olympiske forsøkene i slutten av juni. Merket hadde vart i nesten 29 år. Så brøt Warholm den i juli med åtte hundredeler. De to antok at å vinne gullmedaljen ville kreve å bryte den igjen.

Warholm liker å komme raskt i gang, og strekker gapet mellom ham og løperen til venstre samtidig som gapet mellom seg selv og løperen til høyre forsvinner. Tokyo var intet unntak.

På 100 meter hadde han passert Alison dos Santos, den brasilianske mesteren. Et øyeblikk trodde Warholm at han kanskje startet for tidlig. Men det var ingen vei tilbake.

Da han kom til den siste svingen, så han Benjamin nærme seg på venstre skulder. Det hele skulle komme ned til det siste hinderet. Warholm hadde en ren pasning da han trengte det som mest. Benjamin bommet litt på målet.

«Jeg så ham, så så jeg ham ikke igjen,» sa han.

Han pumpet armene og spurtet mot mål. Han så opp på dashbordet, så tiden sin og grep hodet. I høyteknologiske pigger på en av de raskeste banene som noen gang er bygget, løp han 45,94, tre kvart sekund raskere enn sin forrige rekord, men bare et kvarter foran Benjamin.

Det ble et sjeldent gull i kappløpet om Norge og landets første siden 1996, med kanskje mer på vei nå som folk ser hva som er mulig.

«Det er som steinen som blir kastet i vannet og bølgene går veldig langt hvis den er stor nok,» sa Alnes.

Fire dager senere vant landsmannen Jakob Ingebrigtsen gull på 1500 meter, noe som gjorde de to mennene til ikoner i landet deres på nivå med skiløperne.

Warholm bruker fritiden sin på å bygge modeller utsmykket med lego. Han har en fra Colosseum i Roma og en annen fra Galtvort, Harry Potter og London Bridge. Det er en utgivelse, sier han, noe å gjøre i tillegg til å løpe og stirre på en skjerm. Han liker også å bygge sportsbilmodeller. Han bygde en Lamborghini-modell, en Bugatti og en McLaren. Han kjører en Porsche Taycan, en elektrisk sportsbil.

Når han har en dårlig dag, tar han frem telefonen og søker etter en video av løpeturen hans i OL i fjor. Han gjorde det minst 15 ganger. Det fungerer fortsatt.

«For alltid vil dette være mitt viktigste løp,» sa han. «Aldri igjen vil jeg ha sjansen til å vinne min første olympiske gullmedalje.»