Problemet med trenerstil uten substans

Norge-trener Martin Sjøgren skulle senere antyde at det var Englands første mål, en ganske myk straffe, som uroet laget hans. «Vi begynte å sprekke litt og tok noen dårlige avgjørelser,» sa han. Det er en viss sannhet i det. Thorisdottir, etter å ha innrømmet straffen, så ut til å fryse, usikker på sin minste berøring, sin minste gest, som om han var hjemsøkt av feilen hans.

Sjøgrens påstand er imidlertid ikke hele sannheten. Å tilskrive Norges kollaps utelukkende individuelle feil er i hovedsak å forveksle symptom med årsak. Problemet, det som bøyde og knuste Sjögrens team så dramatisk, var ikke en isolert serie av urelaterte hendelser, men en systemfeil. England viste sin hånd, og motstanderen klarte ikke å tilpasse seg.

En del av skylden for det ligger selvfølgelig på spillerne. Mjelde og Thorisdottir er absolutt erfarne nok til å ha identifisert lagets svake punkt og reagert deretter: sitte litt lavere, kanskje, eller nekte å bli tatt ut av linjen av bevegelse, fra White, eller nærmere Blakstad for større beskyttelse.

Men et stort flertall faller på skuldrene til Sjøgren selv. En rekke individuelle feil kan være bevis på en stor psykologisk svikt, men det er langt mer sannsynlig at det er bevis på en feil i et lags strategi. Spillere med høy kaliber gjør konsekvent dårlige valg bare når de står overfor begrensede alternativer. Og det avhenger til syvende og sist av treneren.

Kaliberet til kvinnelige fotballspillere, spesielt i Europa, har steget kraftig de siste årene. Den glatte, tekniske stilen som spredte seg under sommerens EM var et godt bevis på det. Det er imidlertid vanskelig å argumentere for at kvaliteten på coaching har fulgt omtrent samme bane.

Swithin Fairbairns

"Popkulturfan. Kaffeekspert. Baconnerd. Opprørende ydmyk formidler. Vennlig spiller."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.