Netflix’s Troll er en merkelig og sløv B-film. Her er hvorfor det er en god ting

OHvorfor er folk så frigide for utenlandske filmer? Da den koreanske filmskaperen Bong Joon-ho, etter å ha mottatt en Golden Globe for sitt drama fra 2019 Parasitt, snakket lurt om å overvinne «den tomme høye barrieren av undertekster,» hans ord var preget av en langvarig sannhet. For mange mennesker har utenlandsk kino alltid vært et skremmende forslag, en konfekt som snobber og hardbarkede filmelskere kan nyte. «Utenlandsk film» er selvsagt et for bredt generisk begrep til å være nyttig: tilgjengelig popunderholdning fungerer som Syv samuraier Hvor Gå i stykker er gruppert sammen med vanskelige kunst-og-prøve-retter som Jeanne Dielmann. Men det er et begrep som henger igjen i hodet til publikum. Med noen få svært spesifikke unntak – snikende tiger, skjult drage; Livet er vakkert – Fremmedspråklige filmer har alltid slitt med å finne et stort publikum i Vesten. Og likevel, se på den nåværende Netflix-filmrankingen i Storbritannia, og du vil se en fremmedspråklig spillefilm øverst på rangeringen. Faen.

Filmen, Troll, er en norsk monsterfilm, der menneskeheten stilles opp mot en folkloristisk skapning som har våknet dypt inne i Dovre-fjellene. Det er nok av lastet familiemelodrama foran den store finalen – en usannsynlig CGI-goliat som ble sluppet løs i urbane Norge – men Ibsen gjør det åpenbart ikke. Troll er en merkelig, klønete, sære B-film som svinger mellom sjangertoner og troper utenat. Til tross for varme anmeldelser fra en håndfull engelskspråklige utsalgssteder som dekket det, likte ikke publikum det helt (hvis en definitivt ambivalent publikumsscore på 50 % på Rotten Tomatoes er noen indikator). Men det faktum at en film så bisarr og schlocky som Troll er i stand til å finne et publikum på Netflix taler til en av strømmeplattformens største dyder.

Det er ingen overdrivelse å si at Netflix har revolusjonert måten filmer og TV-serier distribueres internasjonalt. Fordi streameren fungerer som en enkelt global enhet, har den investert i alle slags originalt innhold fra en rekke forskjellige land. Det er de store slagerne – fremmedspråklige show som f.eks Squid Game, Money Heist, Dark og Ring agenten min! – men også en stor og mangfoldig katalog med originale filmer og serier fra hele verden. Kvaliteten er riktignok ujevn, men når det gjelder kvantitet, har Netflix gitt vestlige abonnenter et enestående vell av alternativer.

I flere tiår hadde de mest distribuerte utenlandske filmene i Storbritannia en tendens til å falle inn under vitenskapelige eller «prestisje»-utgivelser. Du vet kjønnet. Kritikerrost, ofte akkompagnert av et dyreformet trofé fra en fjern filmfestival. Netflix har selvfølgelig sprut av det i baklommen – filmer som f.eks Roma Hvor Atlanterhavet – men flertallet av disse mer kunstneriske utgivelsene blir sugd opp av spesialabonnementstjenester (Mubi eller BFI Player i Storbritannia). Tvert imot følger det meste av Netflix sitt internasjonale innhold samme filosofi som det engelske innholdet, dvs. alt og alt. Mye av det er grusomt. Men selv Dreck fortjener sjansen til å bli sett.

Saken er den at vi briter har en tendens til å hylle ting. En stund på slutten av 2000-tallet/begynnelsen av 2010-tallet, inspirert av suksessen til Slaktingen, britiske nasjonale kringkastere henga seg til en fascinasjon av skandinaviske krimdramaer. Dour Scandi-import ble servert med den seige konsistensen til McDonald’s-burgere. Men vårt lands appetitt har egentlig ikke vokst utover de smale geografiske og tonale grensene (hvis den gjorde det, den kaustiske norske sitcom dag ville med rette blitt feiret som en moderne klassiker). Netflix, på den annen side, er ufølsom for denne typen moduser. Spanske melodramaer? Koreansk realityserie? Brasiliansk science fiction? Som verdens mest ekstravagante dommerspiller har Netflix alt dekket.

Det titulære monsteret sett på nært hold i den norske monsterfilmen «Troll» fra 2022

(Netflix)

For alle problemene med Netflix sin nådeløse produksjonsmodell, er det umulig å undervurdere verdien av lageret av internasjonalt innhold. Utenlandske filmer skal ikke trenge å være mesterverk for å ha innvirkning på et publikum. Herren vet at det er nok hjemmedyrket grot til at vi alle kan drikke. For en film som Troll å være, selv i korte trekk, den mest sette filmen på nettstedet er et galvaniserende forslag om at det er et marked for ulike typer utenlandske filmer. Kanskje Hollywoods grep om populær underholdning er i ferd med å løsne. Hvem vet hva som kan skje med litt plass til å puste?

Eadwig Dunne

"Internett-fanatiker. Ond arrangør. TV-fanatiker. Utforsker. Hipstervennlig sosiale medier-junkie. Sertifisert matekspert."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *