I gasskrisen var det et positivt poeng. Norge – et demokratisk, vennlig og pålitelig Norge – har tatt steget opp for å bidra til å holde lysene på i Europa, maksimere produksjonen selv på bekostning av sin egen oljeproduksjon for å prøve å erstatte hvert eneste molekyl det kan av russisk forsyning.

Men mens prisen på gass har fortsatt å stige, etter å ha mer enn doblet seg siden Russland åpent begynte å kvele eksporten i juni, er det stille rumling i industrien. De foreslår at det er på tide å be Norge om å gjøre mer, selv noe som en gang kunne virket utenkelig: Norge bør gå med på å redusere prisen de selger gassen sin til.

I forkant av protesthyl fra Oslo og klager fra frimarkeds-purister, er det verdt å si at dette langt fra er et formelt forslag. Men det faktum at disse synspunktene til og med luftes privat av hardbarkede olje- og gassledere utenfor Norge, tyder på at de er verdt å utforske.

Argumentet lyder: Europa, enten det vil innrømme det eller ikke, er involvert i økonomisk krigføring som følge av Russlands invasjon av Ukraina.

Den største trusselen mot Europas støtte til Kiev, godt forstått av Vladimir Putin, er hvis energikrisen blir en økonomisk krise og vestlige velgere vender seg innover. Gassprisene er ikke lenger bare høye, men blir raskt økonomiske våpen.

Så vakker som gassnedfallet Norge høster i dag kan virke – og tilsvarer nesten 400 dollar fatet olje, det er utrolig stort – det er ikke i landets strategiske interesse å se nabolandene havne i en dyp resesjon eller ha en oppmuntret Russland til å presse mot EUs grenser.

De konkrete tallene er lysende. De aller fleste av Norges gassforsyninger går til Europa, og utgjør om lag en fjerdedel av kontinentets forsyninger. For Storbritannia representerer de fortsatt 40 % av forsyningene.

Den norske regjeringen spådde i mai at olje- og gassinntektene allerede ville nærme seg 100 milliarder euro i år. I et land med 5,4 millioner mennesker er det rundt 18 000 euro per person, mer enn den britiske regjeringens totale offentlige utgifter per innbygger i 2020/21.

Gassprisene har doblet seg siden den gang og handles nå på mer enn ti ganger gjennomsnittsnivået det siste tiåret. Norge har klart et betydelig finanspolitisk handlingsrom. Olje- og gassinntektene var under 30 milliarder euro i fjor.

Hvis Oslo gikk med på å begrense prisen til noe sånt som tilsvarende 150 til 200 dollar fatet olje – mer enn Norge tjente i gjennomsnitt i første halvår i år, da energimesteren med støtte fra staten, Equinor, gikk med rekordoverskudd – det ville fortsatt være smertefullt, men håndterbart for europeiske økonomier.

Langsiktige investorer i landets energisektor, inkludert regjeringen, vil fortsatt bli belønnet. Aslak Berg, en økonom som har jobbet for den norske regjeringen og European Free Trade Association, sa at selv om eventuelle priskutt kan være politisk vanskelig å svelge, har Oslo en interesse i å bidra til en stabil europeisk økonomi og støtte Ukraina.

«Et alternativ som kan være fornuftig for begge parter er å forplikte seg til langsiktige kontrakter til priser godt under dagens spotpris, men godt over det historiske gjennomsnittet,» sa han.

En slik løsning vil ikke være et universalmiddel. Det europeiske gassmarkedsprisene vil sannsynligvis forbli høye for å tiltrekke seg de nødvendige forsendelsene av flytende naturgass ut av Asia. Å forstyrre normale markedssignaler medfører risiko. Men det vil nesten helt sikkert bidra til å få ned redningsregningen for husholdninger og industri denne vinteren over hele Europa.

Norge er også mer utsatt for svingninger i verdensøkonomien – i stor grad på grunn av svingninger i energiprisene i år – enn det umiddelbart ser ut til. Dets suverene formuesfond på 1,2 milliarder dollar, som investerer inntektene fra tiår med olje- og gassproduksjon, tapte 14,4 %, eller 174 milliarder dollar, i første halvår av dette året, mer enn hva regjeringen kunne tjene på rekordstore olje- og gasspriser.

Norge er også klar over trusselen denne krisen utgjør for langsiktig gassetterspørsel. Ønsket om å bygge en fremtidig energiøkonomi basert på fornybare energier som havvind og «blått» hydrogen er også avhengig av nært samarbeid med naboene. Norske toppledere snakker åpenhjertig om farene ved å bli oppfattet som «Norge først».

Det er avgjørende for Europa å unngå å falle i fellen av ressursnasjonalisme, som vil spille Putins hender i hende. Ingen bør foreslå at Norge behandles som en profittør eller at dets bidrag til europeisk energisikkerhet overses. Men det er i hvert fall verdt å diskutere om noe kan gjøres for å få prisene ned.

Å skru kranene til full kapasitet er allerede verdsatt. Å gjøre det til en pris som bidrar til å lindre smerten for europeiske økonomier kan også være i Norges interesse.

david.sheppard@ft.com

Twitter: @oilsheppard